Oliventre på en skråning: Historie, betydning og penselstrøk
I mai 1889 lot Vincent van Gogh seg innlegge ved asylet Saint-Paul-de-Mausole, i utkanten av Saint-Rémy-de-Provence, i håp om at en periode med ro og tilsyn kunne gi ham stabilitet etter krisen i Arles. De første ukene hadde han bare tilgang til den inngjerdede hagen og markene rett rundt bygningen, og det var der, blant de terrasserte lundene som klatrer oppover skråningene bak asylet, at han fant motivet som skulle oppta ham resten av det året.
Oliventrær var overalt i dette landskapet, og van Gogh vendte tilbake til dem igjen og igjen gjennom sommeren og høsten 1889. Han malte dem til ulike tider og i ulikt vær, helt til lunden nesten ble et privat motiv, slik sypressen allerede var blitt. Oliventrær i en skråning, malt samme år, er ett av lerretene fra denne vedvarende innsatsen – et lite oljemaleri på 40 x 33,5 centimeter som samler hele motivet i ett bratt, nært utsyn.
En skråning uten himmel
Det finnes ingen horisont i dette bildet, og ingen himmel. Van Gogh har vippet hele scenen opp og innover, slik at betrakteren ser ned og tvers over en skråning med terrasser i stedet for ut mot et fjernt landskap. Virkningen er nærmere en vegg av stripet jord enn et konvensjonelt utsyn, der terrassene stabler seg i bånd av rustrødt, oker og grønt fra nederkanten og opp.
En sti i blek grønt og oker skjærer diagonalt gjennom den nedre halvdelen av lerretet og bukter seg bort mot høyre, som om selve grunnen foldet seg. I det nedre høyre hjørnet forankrer en klynge av høyt, spisst grønt løvverk komposisjonen og gir en følelse av skala mot de mindre oliventrærne som er spredt over skråningen ovenfor.
To busker bryter helt med mønsteret. Løvverket deres er malt i sterkt gult i stedet for de blågrønne tonene rundt dem – én nær det øvre venstre hjørnet og én lavt i forgrunnen midt i bildet. Enten det er gulltorn, sopelime eller en annen blomstrende plante, fremstår de som bevisste varmepunkter mot en skråning som ellers er bygget opp av kjøligere grønt og rødt.
Der blikket først lander
Siden nesten alt annet i bildet holder seg innenfor et smalt spekter av grønt, blågrønt og mursteinsrødt, er det de to gule buskene blikket møter først. De trekker oppmerksomheten nedover i komposisjonen, fra hjørnet øverst til venstre og ned mot forgrunnen, før resten av lunden gjør seg gjeldende.
Når blikket har passert det gule, hviler det på oliventrærne selv. De er ikke malt som enkeltstående eksemplarer med stammer og greiner tegnet opp, men som kompakte klynger av buktende penselarbeid – mørkegrønne og gråblå kommaer av maling samlet i avrundede trekroner. De er plassert løst langs hver terrasse, mer rytme enn registrering, og gjentas i litt ulike størrelser etter hvert som skråningen fjerner seg.
Jorden mellom trærne bærer like mye hendelse som løvverket. Van Gogh arbeidet den i korte, retningsbestemte strøk av mørkerødt, rust og oker som følger hellingen på hver terrasse, slik at selve grunnen ser ut til å være pløyd med penselen og ikke bare fargelagt.
Maling lagt som vær
Håndverket er gjennomgående raskt og fysisk. Pigmentstrøkene ligger tett sammen, noen ganger overlappende vått-i-vått, og mørke konturlinjer i blåsvart markerer kanten av en trekrone eller svingen på en sti uten noen gang å stivne til omriss for sin egen skyld.
Fargen gjør den jobben som modellering ellers kunne ha gjort. De rustrøde tonene i den blottlagte jorden skyver seg frem, de blågrønne i løvverket holder seg tilbake, og de okergule stiene trer en lysere tone mellom dem. Slik får skråningen dybde, selv uten en horisont å måle den mot.
Ingenting i maleriets overflate er glatt. Rygger av tykk oljemaling fanger lyset ulikt avhengig av hvor betrakteren står, slik at samme parti jord kan se tørr og oppsprukket ut fra én vinkel og nesten smeltet fra en annen.
Et motiv han stadig vendte tilbake til
Van Gogh betraktet olivenlundene som en motpart til sypressene han hadde malt siden han kom til Provence – nok en form som sto for følelse snarere enn å beskrive et sted. I et brev skrevet samme år beskrev han lyden av trærne som noe han bar med seg: «suset i en olivenlund», skrev han, «har noe svært hemmelighetsfullt ved seg, og uendelig gammelt.»
Han ble tiltrukket av oliventreet som motiv, blant annet på grunn av dets lange forbindelse med regionens historie og med skriften, men uten noen gang å male det som illustrasjon. Trærnes knudrete, eldgamle karakter, og måten hele lunder av dem hadde stått på disse skråningene i generasjoner, ga motivet en tyngde som et enkelt tre ikke kunne bære alene.
Oliventrær i en skråning eies i dag av Van Gogh-museet, sammen med andre malerier fra denne samme vedvarende arbeidsperioden i Saint-Rémy – en samling bilder som til sammen viser hvor forskjellig han kunne male de samme skråningene avhengig av lyset og sin egen sinnstilstand den dagen.
På en vegg, gjennom dagen
Reprodusert i stort format og hengt opp i et rom, oppfører maleriet seg ulikt avhengig av lyset som faller over det. Morgenlyset trekker frem de rustrøde tonene i terrassene og får jorden til å virke nesten glovarm mot det kjøligere løvverket. Senere på dagen, når lyset flater ut, kommer de blågrønne tonene i oliventrærnes trekroner frem i stedet, og bildet faller til ro i noe stillere.
Det belønner å bli sett på fra kort avstand like mye som fra tvers over rommet. På nært hold bryter overflaten opp i de enkelte strøkene som bygget trærne og grunnen; et skritt tilbake løser de samme strøkene seg opp i en skråning som ser ut til fortsatt å være i bevegelse, slik van Gogh ønsket det.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.