Portrett av Adeline Ravoux (blå): Historien
Ved begynnelsen av sommeren 1890 hadde Vincent van Gogh forlatt asylet i Saint-Remy og slått seg ned i Auvers-sur-Oise, en landsby nordvest for Paris, valgt dels fordi den lå nær broren Theo, dels fordi doktor Paul Gachet holdt til der og hadde sagt seg villig til å holde et øye med ham. Han leide et rom over Ravoux-kroen på Place de la Mairie og betalte noen franc om dagen for kost og losji og et smalt loft under takskjegget. Det var der, i de siste ti ukene av sitt liv, at han malte i et tempo som fortsatt forbløffer historikerne, og ofte fullførte et lerret i én økt.
Blant menneskene han hadde lett tilgang til i det huset, var kromannens datter, Adeline Ravoux, som var tretten år den sommeren. Hun satt modell for ham to ganger i hans siste måned, og dette bildet, malt i 1890 og i dag ganske enkelt kjent som Adeline Ravoux, er ett resultat av det. Det er et kvadratisk lerret, 50,5 x 50,2 centimeter, og det tilhører nå Cleveland Museum of Art.
En jente som tilfeldigvis var der
Adeline husket senere at hun satt modell for van Gogh med en viss ubehag, uvant med oppmerksomheten og ikke overbevist av det ferdige portrettet. Hun var ingen profesjonell modell, bare en jente i huset der han bodde, tilgjengelig for ham på samme måte som et landskap eller en vase med blomster var tilgjengelig.
Det hverdagslige er en del av det maleriet bærer i seg. Det er ingen forsøk på å smigre henne eller å gjøre henne mykere til et konvensjonelt bilde av ungdom. Uttrykket hennes er stødig og litt avvergende, blikket til noen som sitter stille fordi hun har fått beskjed om det og helst ville gjort noe annet.
Van Gogh gir henne den alvorligheten uten ironi. Han hadde malt barn og unge kvinner før, i Nuenen og i Arles, og han behandlet dem stort sett med den samme nære, upyntede oppmerksomheten han ga postmann Roulin eller sitt eget speilbilde.
Blått på blått, med et strø av hvitt
Adeline er vendt nesten i profil, med ansiktet rettet mot høyre mot en grunn av dyp blåsvart. Kjolen hennes er en blek, krittaktig turkis med høy, knappet krage, i samme kjølige fargefamilie som bakgrunnen, men flere nyanser lysere, slik at hodet og skuldrene hennes skyter fram fra mørket bak.
Håret er samlet bakover og bundet med et bånd i samme grønnblå som kjolen, og van Gogh har plukket ut løse hårstrå ved issen med strøk av gult og oker, det ene partiet med varm farge i den øvre halvdelen av lerretet foruten huden hennes. Selve ansiktet er bygget opp av fersken, rosa og blek oransje, med en linje grønn skygge langs kjeven som hindrer det i noen gang å skille seg ut fra den blå harmonien rundt.
Til høyre, der den fyller omtrent en tredjedel av kvadratet, reiser en blomstrende gren seg opp fra den mørke grunnen, med blad i blågrønt og to åpne blomster malt i tykke, krusete strøk av nesten hvitt. Blomstene gir øyet et sted å hvile etter ansiktet, og de gjenskaper, i en annen toneart, den bleke turkisen i kjolen.
Hele bakgrunnen leses først som flat mørke og løser seg først ved nærmere ettersyn opp i den plantede grenen, som om rommet bak Adeline var blitt forenklet ned til ett enkelt ornamentalt faktum.
Maling lagt på i korte, bestemte strøk
Van Gogh arbeidet raskt med dette lerretet, og det viser seg i utførelsen. Kjolen er bygget opp av lange, parallelle strøk med tykk maling, så rillet at den fanger et skrått lys, mens håret er en spredning av kortere merker som stadig skifter retning mens de følger krumningen i hodet.
Han tegner opp profilen med en mørk, nesten svart linje, en vane han dels hadde plukket opp fra de japanske tresnittene han samlet på og festet til veggene, og den linjen gjør arbeidet med å holde de flate fargefeltene sammen uten noen konvensjonell modellering i lys og skygge.
Ingenting her er jevnt utvisket. Farge legges ned som farge, blått ved siden av grønt ved siden av fersken, og bildet er avhengig av disse forholdene, ikke av illusjonistisk dybde, for å få ansiktet til å tre fram og bakgrunnen til å vike tilbake.
Hva bildet krever av et rom
Hengt der dagslyset treffer det i en vinkel, fanger og mister malingens riller i kjolen og bakgrunnen lyset etter hvert som dagen går, så overflaten er aldri helt stille, selv om modellen er det. I et rom med varmt kunstig lys om kvelden virker blåfargene kjøligere ved kontrast, og de små innslagene av oransje i håret og huden blir mer påtrengende.
Det er ikke et stort eller høyrøstet bilde. Det kvadratiske formatet og det nære, beskårne utsnittet av en enkelt figur gjør at det fungerer på nært hold, i en gang eller på et arbeidsrom, et sted hvor noen går forbi ofte nok til å fortsette å legge merke til nye ting i det: den nøyaktige grønnfargen i båndet, de hvite blomstene som fanger lys fra et vindu, stødigheten i en trettenårings øyne mot slutten av en sommer som ikke hadde mye lenger igjen å løpe på.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Cleveland Museum of Art samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.