Portrett av Adeline Ravoux: Historie, betydning og penselføring
I mai 1890 hadde Vincent van Gogh forlatt asylet i Saint-Remy og reist nordover til Auvers-sur-Oise, en landsby ved elven Oise i kort avstand fra broren Theo i Paris. Han tok inn på vertshuset som ble drevet av Arthur-Gustave Ravoux, på byens torg, og arbeidet i et tempo som fortsatt forbløffer den som teller lerret mot kalender. I løpet av de omtrent ti ukene han hadde igjen, malte han hvetemarkene over landsbyen, kirken, legen som behandlet ham, og menneskene på vertshuset hvor han spiste og sov.
Adeline Ravoux var vertshusholderens tretten år gamle datter, og hun satt modell for Van Gogh i hans siste arbeidsuker. Han malte henne mer enn én gang den sommeren, men dette er versjonen i profil, og det er den som holder henne på avstand selv mens den studerer henne nært. Bildet er datert 1890 og måler 55 x 67 centimeter, en beskjeden størrelse som passer et portrett malt på nært hold i et leid rom.
En sittende i profil
Adeline er vendt helt mot sin høyre side, slik at maleriet gir oss pannen, nesen og haken hennes i én ubrutt linje og ingenting av det andre øyet. Det er en positur som ikke krever noe annet av modellen enn stillhet, og den gir kunstneren et ansikt redusert til sine vesentlige plan.
Hun har på seg en mørkeblå jakke kneppet helt opp til halsen over en blek krage, det lyse håret trukket tilbake og bundet med et bånd som faller i en løs knute i nakken. Den ene armen bøyer seg bak ryggen hennes, albuen så vidt synlig ved lerretets venstre kant; den andre hviler på en overflate nederst til høyre, hånden løst åpen som om hun nettopp har satt noe fra seg.
Det finnes ikke møbler å snakke om, ikke noe vindu, ikke noe spor av selve rommet. Van Gogh har strippet omgivelsene ned til jenta og veggen bak henne, slik at hele maleriet fremstår som et møte mellom ett ansikt og ett fargefelt.
Koboltgrunn, okeransikt
Bakgrunnen er blå fra kant til kant, men det er ikke én blåfarge. Van Gogh arbeidet den i lange diagonale strøk, noen nesten marineblå, noen nærmere skifergrå, slik at veggen ser ut til å bølge i stedet for å ligge flatt bak modellen, nærmere bevegelig vann enn puss.
Mot den grunnen er jentas jakke malt i et andre, kjøligere register av blått, fiolettaktig der den faller i skygge langs ryggen hennes. De to blåfargene ligger så nær hverandre i tone at figuren nesten kunne oppløses i veggen, og det er kragen og huden som drar henne ut av den igjen.
Ansiktet og halsen hennes er bygget opp av varm oker og rosé, en varme som ikke har noen annen kilde i bildet. Det er det ene partiet med varme i et maleri som ellers er viet kald farge, og øyet går dit først, deretter til det lille oransje blusset av kunstnerens signatur nederst til venstre, den eneste andre varme tonen på lerretet.
Merkene penselen har etterlatt
Se nøye etter, og bildet er ikke utjevnet i noen konvensjonell forstand. Van Gogh la den blå grunnen i retningsbestemte strøk som alle går samme vei, en teknikk som gjør en flat vegg til noe med synlig strømning og vekt.
Jakken er bygget opp på samme måte, i strøk som følger stoffets fall nedover ryggen hennes, noen steder tykke nok til at malingen fortsatt holder på ryggen. Bare ansiktet er behandlet mer forsiktig, med kortere, mer omhyggelige berøringer rundt øyet og nesens linje, som om modellens stillhet fortjente en annen form for oppmerksomhet enn veggen gjorde.
Ingenting her er glattet ut for effektens skyld. Knappene på jakken er noen få klatter blek maling, hånden nederst til høyre knapt mer enn en form i oker, og bildet er avhengig av at betrakteren går et skritt tilbake for å la de raske merkene falle på plass til en sammenhengende figur.
Maleriet i et rom
Hengt på en vegg oppfører dette portrettet seg annerledes enn et bilde med en horisont eller et vindu, fordi det ikke har noen annen lyskilde å svare til. Blåfargene skifter med det dagslyset eller lampelyset som faller over rommet, noen ganger fremstår de nesten svarte, noen ganger løfter de seg til en klar, kald marinfarge.
Det som forblir konstant, er jentas profil og varmen i ansiktet hennes mot all den kulden, en enkelt holdt tone i et maleri bygget nesten utelukkende av én farge bearbeidet på et dusin forskjellige måter. Det belønner et andre blikk mer enn et første, og det er nettopp den slags bilde som er verdt å leve med.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i samlingspost, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.