Portrett av Armand Roulin: Historie, betydning og penselarbeid
I løpet av den fjerde uken av et opphold i Arles hadde Vincent van Gogh stort sett sluttet å leie inn modeller. Profesjonelle sittere kostet penger han ikke hadde, og satt for stivt for det han ønsket fra et ansikt. I stedet vendte han seg mot menneskene rundt seg: postarbeideren som drakk sammen med ham, datteren til vertshusholderen, og samme år en hel familie som tilfeldigvis bodde nede i gaten fra Det gule huset.
Portretter av mennesker han kjente
Familien tilhørte Joseph Roulin, en postansatt i Arles som van Gogh hadde blitt venn med ikke lenge etter at han kom til sør. Roulin satt for ham gang på gang gjennom 1888, og etter hvert gjorde hans kone og hvert av barna deres det samme.
Armand var den eldste av Roulins barn, på kanten av voksenlivet og allerede utenfor husstandens rutiner som de yngre søsknene fulgte. Han var gammel nok til å bli malt mindre som et barn og mer som en ung mann som bestemte hvem han skulle bli.
Van Gogh malte ham to ganger det året. Dette bildet, som viser Armand i en sterkt gul frakk mot en ensfarget grønn bakgrunn, er ett av de to, og det har en rolig, direkte kvalitet som antyder en sitter og en maler som allerede kjente hverandre godt.
Gult mot et felt av grønt
Frakken tar opp mesteparten av lerretet. Den er en umodulert, nesten lakkert gul farge, brutt bare av en mørk knapp, en trekant av hvit skjorte og et svart slips knyttet løst ved halsen.
Bak ham er veggen grønn, blekere og kjøligere nær hodet, og blir litt dypere mot kantene av lerretet. Van Gogh hadde brukt akkurat denne typen paring før, ved å sette en varm farge mot dens motsetning slik at hver av dem presser den andre til sin fulle styrke.
Mellom de to feltene sitter Armands ansikt, malt i mykere, varmere toner: rosa i kinnene og tuppen av øret, oker og rosa over pannen og kjeven. Effekten er av et hode som er opplyst fra innsiden av et mye sterkere fargefelt, snarere enn opplyst av noen åpenbar kilde til dagslys.
En mørk, bredbremmet hatt sitter lavt over pannen hans og kaster øynene inn i skyggen. Under den er blikket hans stødig og litt forbeholdent, det møter betrakteren uten helt å gi noe bort.
Hånden som bygde malingen
Se nøye på hatten, og penselarbeidet skifter helt karakter fra frakken under den. Korte diagonale strøk av blågrønt og nesten svart bygger opp pullen og bremmen, lagt mot hverandre slik at filten ser ut til å ha en lodd og en vekt av sitt eget.
Den grønne bakgrunnen er behandlet enda løsere, i synlige strøk som lar lerretets vev vises gjennom enkelte steder. Ingenting av det er jevnet ut; van Gogh arbeidet raskt, i tykk, våt maling, og lot merkene etter den farten stå på overflaten.
En mørk kontur, nesten som en ståltråd, løper rundt skuldrene og kragen på frakken, og holder den flate gule formen mot det grønne bak. Den typen kontur, løst lånt fra grafikk og cloisonné-maleri han beundret, gir hele figuren en lett grafisk, plakataktig klarhet.
Ansiktet er det ene området som er malt med mer omhu og flere små justeringer, der penselen beveger seg i kortere, mer beskrivende strøk rundt øynene, nesen og barten. Det er der van Gogh bremset ned, og det vises.
To sittasjoner, én sønn
At van Gogh vendte tilbake til Armand for et andre portrett, sier noe om hvordan han arbeidet seg gjennom Roulin-familien det året. Han samlet ikke bare portretter; han studerte de samme menneskene gang på gang, og justerte positur, kostyme og fargeskjema hver gang.
1888 var et intenst arbeidsår for ham, fylt av selvvalgte prosjekter, og Roulin-familien ga ham sittere han ikke trengte å betale, overtale eller forklare seg for. Å male Armand i hans egen frakk og hatt, snarere enn i et kostyme valgt for bildet, holdt portrettet knyttet til en faktisk person snarere enn en type.
Maleriet er datert til det året og måler 54,1 x 65 centimeter, en størrelse nær naturlig størrelse for et hode og skuldre, nær nok til at sitterens blikk når betrakteren med noe nær sin opprinnelige intensitet.
I et rom, gjennom skiftende lys
Museum Folkwang i Essen har maleriet i dag, der det gule og grønne står under galleribelysning valgt for å holde begge fargene ærlige. I et hjemlig rom oppfører det samme lerretet seg annerledes gjennom dagen, den grønne veggen bak Armand skifter fra syrlig til en mattere oliven når lyset faller, den gule frakken holder på ladningen sin lenger enn nesten alt annet i rommet.
Hengt i øyehøyde fortsetter portrettet å gjøre det det ble laget for i 1888: en ung mann i hatt, fanget mellom farger som ikke helt vil falle til ro rundt ham, som ser tilbake på den som måtte se på ham.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Museum Folkwang samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.