Portrett av Augustine Roulin: Historie, betydning og penselarbeid
Høsten 1888 hadde Vincent van Gogh vært i Arles i det meste av et år, på jakt etter lyset han trodde sør kunne gi ham, og funnet mest isolasjon i stedet. Paul Gauguins ankomst i oktober endret den daglige rytmen i Det gule huset, men det var en eldre, stillere tilknytning som holdt van Gogh i gang med å male gjennom den perioden: familien til Joseph Roulin, den lokale postfunksjonæren, som hadde blitt noe nær kunstnerens eneste stabile selskap i byen. Roulins kone, Augustine, satt modell for ham mer enn én gang det året, og dette portrettet, malt i 1888 og med målene 65 x 55 centimeter, er ett vitnesbyrd om disse seansene.
Ingenting ved bildet tyder på at det er et bestillingsarbeid. Augustine Roulin var ikke en mesen og ingen betaling skiftet hender; hun var en kvinne van Gogh hadde blitt kjent med gjennom mannen sin, og hun samtykket til å sitte modell fordi familien i praksis hadde tatt ham inn. Denne omstendigheten former bildet like mye som noe formelt valg gjør.
En husstand som ble et motiv
Van Gogh hadde få mennesker i Arles han kunne kalle venner. Brev og senere beretninger er enige om at Roulin-familien, så alminnelig og uglamorøs som den var, ga ham noe nær en surrogatfamilie på et tidspunkt da han sårt trengte en.
Han malte hele husstanden gjentatte ganger gjennom 1888 og inn i det følgende året: Joseph i postuniformen, barna, og Augustine selv i mer enn én seanse. Dette lerretet tilhører den rekken, et arbeidsforhold bygget på tillit snarere enn transaksjon.
Den forskjellen har betydning for hvordan modellen behandles. Det finnes ingen smiger i bildet, ingen forsøk på å gjøre Augustine Roulin mykere til en idealisert type. Hun er malt som noen han faktisk kjente, sliten og stødig i like stor grad.
Rommet bak henne
Hun sitter vendt litt til siden, hendene utenfor syne under rammen, den olivengrønne kjolen kneppet høyt opp til halsen. En mørk kam holder håret tilbake fra ansiktet, og en liten mørk øredobb fanger det lille separate lyset som finnes.
Bak henne er veggen flat, ubrutt guloransje, og gir bildet ingen virkelig dybde og ingen utsikt noe annet sted. Det er ikke så mye en hjemlig interiør som et fargefelt som tilfeldigvis har en kvinne sittende foran seg.
Øverst til venstre henger et mindre bilde på den samme veggen, med sin egen grønne firkant som viser grunne kurver med løk eller hvitløk og en buktende, nesten landskapsaktig grunn over dem. Det er et bilde inne i bildet, en andre passasje av maling som gjør en helt annen jobb enn portrettet det sitter ved siden av.
Stolen hun sitter i, er rødbrun, treverket bygget opp i korte, skraverte strøk som lar malingens korn stå i stedet for treets korn. Ansiktet hennes har et svakt strøk av den samme gule fargen som fyller veggen, som om rommets farge har lagt seg på huden hennes snarere enn bare å omgi henne.
Farge som stedfortreder for skygge
Det finnes nesten ingen konvensjonell skyggelegging noe sted i dette portrettet. Van Gogh bygger form med farge satt opp mot farge, det grønne i kjolen og det gule på veggen gjør arbeidet som lys og mørke ville gjort i et mer tradisjonelt portrett.
Konturlinjer, mørkegrønne og nesten svarte, holder hver form sammen: kragen på kjolen, linjen i kjeven, kanten av stolryggen. Innenfor disse omrissene beveger penselen seg i korte, retningsbestemte strøk, aldri glattet ut, slik at overflaten beholder et synlig vitnesbyrd om hvor raskt malingen ble lagt på.
Uttrykket hennes holdes helt stille mot all den aktiviteten rundt henne. Tungt senkede øyelokk, en lukket munn, et ansikt som leses som tålmodig snarere enn poserende, det er det rolige sentrumet som den omkringliggende fargen trenger for å oppfattes som rolig snarere enn bare høylytt.
Fra Arles til Winterthur, og opp på en vegg
Originalen av Portrett av Augustine Roulin finnes nå i Museum collection Am Römerholz. Det beskjedne formatet, 65 x 55 centimeter, er lett å glemme når fargen først gjør jobben sin; dette er ikke et stort lerret, men det leses heller ikke som et lite ett.
Hengt i et rom oppfører det seg mindre som et fast bilde og mer som en varmekilde. Morgenlys trekker det grønne mot grått; en lampe om kvelden trekker det gule fram til hele veggen bak henne ser ut til å presse seg nærmere.
Det som forblir konstant, uansett time, er ansiktet i midten av det: uforstyrret, litt slitt, helt spesifikt for kvinnen van Gogh faktisk satt overfor i Arles.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Museum collection Am Römerholz samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.