Portrett av Camille Roulin: Historien og betydningen
En postmanns familie i Arles, 1888
I de siste månedene av 1888 bodde Vincent van Gogh i Det gule huset i Arles, midt i det mest produktive og mest turbulente året i karrieren. Paul Gauguin hadde kommet og gått, deres felles atelierforsøk endte i en krise i desember, og van Goghs vennekrets i byen hadde krympet til nesten ingen utover én familie.
Den familien var Roulin-familien. Joseph Roulin, en postansatt, og hans kone Augustine ble villige modeller for en maler som lengtet etter selskap, og etter hvert gjorde også deres tre barn det. Van Gogh arbeidet seg gjennom husstanden ett ansikt om gangen, slik en annen kunstner kunne arbeide seg gjennom en serie studier, men med ekte hengivenhet for hver modell.
Camille, den mellomste sønnen, satt modell for ham i 1888, rundt elleve år gammel. Resultatet, Portrett av Camille Roulin, er et lite lerret på 32,5 x 40,5 centimeter, nå i Van Gogh-museet, beskåret tett slik at guttens hode og skuldre fyller nesten hele billedflaten.
En gutt under en ribbet blå caps
Blikket går først til capsen, en myk blå skoleguttscaps satt i en svak vinkel, overflaten bygget opp av korte strøk i blått og nesten hvitt som fanger lyset langs hver ribbe i stoffet. Under den vender Camilles ansikt nesten rett mot betrakteren, de blå øynene rolige og litt på vakt, blikket til et barn som er bedt om å sitte stille lenger enn det vil.
Huden hans er malt i strøk av oker, laksefarge og blekgrønt lagt side om side i stedet for å bli blandet, slik at ansiktet virker varmt og levende også på nært hold, der det oppløses i et nett av atskilte farger. En rødme ligger over det ene kinnet, og munnen hans, lukket og lett sammenpresset, er tegnet med én sikker rød linje.
Han har på seg en grønn jakke kneppet helt opp til halsen, festet med én rød knapp som gir øyet et lite, skarpt kontrastpunkt mot all grønnfargen. Jakken er utført med de samme korte, retningsbestemte strøkene som capsen, med lyse høydepunkter som løper nedover skuldrene som årer i tre.
Bak ham er bakgrunnen et felt av okergult, strøket i løse diagonale strøk som tykner til grønne striper mot høyre kant av lerretet, som om veggen eller marken bak gutten fanget det samme lyset som capsen hans. Det finnes ingen møbler, ingen vindu, ingenting som plasserer ham noe bestemt sted. Van Gogh gir oss bare gutten, opplyst og fargelagt, og ingenting annet å se på.
Maling lagt på uten å bli blandet
Van Gogh arbeidet, i disse siste Arles-månedene, på en måte han hadde raffinert siden ankomsten til sør to år tidligere: farge påført direkte, strøk ved siden av strøk, med nesten ingen blanding på selve lerretet. I portrettet av Camille er den metoden tydelig å se i capsen og jakken, der enkeltlinjer av pigment ligger ved siden av hverandre i stedet for å smelte sammen til en jevn overflate.
Tegningen i seg selv er økonomisk. En mørk kontur holder kanten av capsen, linjen i kjeven, kragen på jakken, og gjør arbeidet som skyggelegging ellers kunne gjort, og lar fargen bære resten. Det er en rask, sikker form for portrettmaleri, nærmere en studie tatt fra livet enn en formell seanse.
Dette er også, umiskjennelig, et portrett laget av noen som likte personen foran seg. Det finnes ingen av smigeren i et bestilt portrett og ingen av kjøligheten i en akademisk studie. Camille ser ut som en virkelig gutt fanget midt i en tanke, satt ned raskt før han mistet tålmodigheten med hele foretaket.
Én familie, seks portretter
Van Goghs brev fra denne perioden vender ofte tilbake til Roulin-familien, og til Joseph Roulin spesielt, som han beskrev som en av de eneste i Arles han kunne snakke med som en likemann. Å male barna var delvis en måte å gjengjelde det vennskapet, og delvis en fortsettelse av en idé han hadde jaget hele året: et moderne portrett bygget opp av sterke, flate farger i stedet for omhyggelig modellering.
Sett sammen med portrettene av Camilles foreldre og søsken, leses dette lerretet mindre som et isolert portrett og mer som ett panel i et sett, der hvert medlem av husstanden får samme nære, direkte behandling. Forskjellene mellom dem, i farge, i positur, i penselstrøkenes temperament, forteller nesten like mye om modellene som ansiktene deres gjør.
I et rom, gjennom dagen
Hengt på en vegg holder dette portrettet stand fra tvers over et rom, den blå capsen og den grønne jakken leses som to sterke former mot den gule grunnen før noen detalj i ansiktet trer frem. På nært hold viker den enkelheten for den kornete, håndbygde overflaten av enkeltstrøk, og guttens uttrykk kommer frem.
Morgenlys og kveldslys forandrer det merkbart, siden så mye av lerretet avhenger av hvordan den okergule bakgrunnen og det blå i capsen står mot hverandre. I varmere, lavt lys blir det gule dypere og det blå trekker seg tilbake; under kjøligere dagslys skjerpes kontrasten og guttens blikk blir mer direkte. Det er et lite maleri som ber om å bli sett på mer enn én gang, og belønner hver tilbakekomst med noe litt annet.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.