Portrett av en bonde (Patience Escalier): Historien
Sommeren 1888 hadde Vincent van Gogh vært i Arles i flere måneder, på jakt etter et lys han aldri hadde funnet i Paris, og et motiv han ennå ikke hadde funnet noe sted. Han skrev til broren Theo om at han ønsket å male vanlige arbeidsfolk slik tidligere malere en gang hadde malt helgener, ikke idealisert, men løftet opp av farge og av kunstnerens direkte oppmerksomhet. Patience Escalier, en gammel mann fra landet nær Arles, satt modell for ham den sommeren, og Van Gogh malte ham to ganger.
Dette er den andre av de to, versjonen som nå finnes i Norton Simon Museum, og den er den dristigere av de to. Der den første holder seg nær okerfargene og rødt i den provençalske jorden, driver denne bildet mot fiolett og blått, slik at hele lerretet fremstår som en enkelt bevisst kontrast: et brent, rødmoset ansikt satt mot en kjølig, urolig grunn.
Et ansikt kunstneren valgte å finne
Van Gogh registrerte ikke bare Escaliers trekk. Han var ute etter en type, bonden som en skikkelse av utholdenhet, en mann hvis ansikt var formet av tiår utendørs snarere enn av en enkelt økt i et atelier. Den ambisjonen former hvert valg i maleriet, fra positur til palett.
Modellen fyller lerretet tett opp mot billedplanet, skuldrene brede, hodet litt senket, øynene møter betrakteren uten å mildne. Det finnes ikke noe landskap, ikke noe redskap, ikke noe hint om et yrke utover mannens eget værbitte ansikt. Van Gogh fjerner fortellende detaljer slik at karakteren bærer hele bildet.
Stråhatten er det første øyet møter, og skyggen bøyer seg ned i brede, solfylte strøk av gult og oker. Den sitter som en annen horisont over et ansikt som er dens motsetning på alle måter: dyprødt ved kinnbeina, grønnaktig i hulrommene, et gråhvitt skjegg som fanger det lille lyset som er til overs.
Fiolett grunn, oransje ansikt
Bakgrunnen er utført i korte, hakkete strøk av blått og fiolett, lagt på i en kryssende vev som aldri faller til ro i en flat farge. På avstand leses den som skygget skumring, men på nært hold er den bygget av dusinvis av separate merker, hvert synlig og ingen blandet bort.
Mot det kjølige feltet bærer ansiktet og halsen bildets hete: oransje, vermilion, streker av grønt i skyggene under øynene. Van Gogh arbeidet med komplementærfarger her i den mest bokstavelige forstand, satte blått mot oransje slik at hver av dem forsterker den andre i stedet for å oppheve den.
Jakken fullfører ordningen i et tredje register, en slitt turkisgrønn farge gjennomskåret av lysere og mørkere strøk som følger stoffets fall over skuldrene. Et løst knyttet skjerf, stripete i fiolett, oker og hvitt, bryter linjen mellom krage og hake og gir den nedre halvdelen av maleriet et sted å hvile.
Maling lagt på som vær
Ingenting i dette lerretet er glattet over. Penselarbeidet i hatten løper i lange parallelle strøk som følger kurven i strået. I jakken blir strøkene diagonale, nesten som regn, og gir stoffet en følelse av vekt og bevegelse som en flatere teknikk aldri ville kunne mestre.
Ansiktet er bygget langsommere, i kortere overlappende berøringer som lar én farge vise gjennom en annen. Det er dette lag på lag, rødt under grønt under oker, som gir huden dens solbrente, nesten betente kvalitet, som om malingen selv var blitt liggende for lenge i solen.
Van Gogh signerte lerretet enkelt med «Vincent» i oransje øverst til venstre, en vane fra disse Arles-månedene da han malte i et tempo som etterlot lite tid til noe mer formelt. Signaturen sitter lett på den fiolette grunnen, nesten borte i penselarbeidet rundt seg.
Å leve med det
Med sine 54,6 ganger 64,1 centimeter er dette et bilde ment å møtes på nært hold, ikke sees på tvers av et stort rom. Skalaen holder ansiktet i naturlig størrelse og nært, slik at modellens blikk forblir direkte uansett hvor lerretet henges.
Dagslys forandrer det betraktelig. Under et mykt, indirekte lys blir den fiolette bakgrunnen dypere og oransjen i ansiktet ser ut til å løfte seg frem, de to fargene trekker mot hverandre akkurat slik Van Gogh hadde tenkt. Under en varmere lampe om kvelden mykner kontrasten og hele bildet leses nærmere som en enkelt glødende tone.
Det belønner en vegg der noen faktisk vil stå nær det, en gang, et arbeidsrom, en lesekrok, et sted der et ansikt så direkte kan møtes i stedet for å skimtes fra den andre siden av rommet. Maleriet mykner ikke med fortrolighet. Escaliers blikk har samme tyngde ved den hundrede visningen som ved den første, og det er nettopp den virkningen Van Gogh var ute etter da han valgte å male en bonde som om han var en helgen.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Norton Simon Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.