Portrett av Joseph Roulin: Historie, betydning og penselføring
Tidlig i 1889 levde Vincent van Gogh gjennom den vanskeligste perioden av sin tid i Arles. Han hadde tilbrakt årsskiftet inn og ut av byens sykehus, og atelieret i Det gule huset sto stort sett tomt for det selskapet han hadde håpet å fylle det med. Joseph Roulins husstand forble en av de få stødige tilstedeværelsene han hadde igjen.
En husstand som holdt ham oppe
Roulin arbeidet som overordnet postfunksjonær ved jernbanestasjonen i Arles, en stor, meningssterk og varmhjertet mann snarere enn en brevbud, og hans tunge kroppsbygning og kløftede skjegg hadde allerede gjort ham til en av Van Goghs favorittmodeller gjennom den foregående vinteren. Van Gogh malte ham, hans kone Augustine og deres tre barn igjen og igjen, og vendte tilbake til Roulins ansikt oftere enn til nesten noen annen han møtte i sør.
Dette lerretet er datert 1889, malt i samme periode da Roulin selv allerede hadde forlatt Arles for en ny stilling lenger langs linjen. Van Gogh arbeidet det frem fra minnet og fra studiene han allerede hadde laget av vennen sin, snarere enn fra en sittning.
Maleriet måler 55,2 ganger 64,4 centimeter og tilhører i dag Museum of Modern Art i New York. Det er ett av flere nært beslektede portretter av Roulin fra disse månedene, hvert av dem en prøve på en annen balanse mellom den samme blå uniformen og en mønstret bakgrunn.
Ansiktet over skjegget
Bildet er beskåret tett, slik at Roulin fyller nesten hele lerretet og møter blikket til betrakteren direkte. Han bærer sin blå postuniformskappe med POSTES skrevet i gull over bremmen, vippet litt bakover fra en bred, værbitt panne. Huden hans er bygget opp av strøk i blekgrønt, oker og rosa satt side ved side snarere enn blandet sammen.
Skjegget er maleriets virkelige begivenhet. Det faller i lange, kløftede krøller fra under kinnbeina ned til brystet, utført i tau av ingefær, grått, fiolett og mørkebrunt som tviner og krysser hverandre som separate linjer med håndskrift. Van Gogh tegner det med den samme kalligrafiske friheten han ga til sypresser og modnende hvete, slik at hår blir en slags vær.
Roulins øyne er rødrandede og svakt trette, festet et sted like forbi betrakteren. Det er ingen smil og ingen teater i stillingen, bare en jevn, tålmodig oppmerksomhet som Van Gogh gir like mye til en venn, en stol eller en solsikke.
En hage som aldri har eksistert
Bak Roulins hode løses veggen opp i et tett felt av grønt, mønstret med buktende oransje og røde slyngtråder og en stift av små hvite streker som, fra den andre siden av et rom, leses som løvverk fanget i bevegelse. To rosettblomster i krem og rust ligger i de øvre hjørnene og gjenskaper formen av et hjul. Til høyre åpner en klynge rosa og hvite blomster seg, større og løsere malt enn det gjentatte mønsteret rundt dem.
Ingenting av dette beskriver et tapet Van Gogh eide eller en hage han satt foran. Det er en oppdiktet dekorativ bakgrunn, bygget av det samme vokabularet av prikker, krøller og flat farge som han brukte i andre portretter fra disse månedene, en måte å gi en modell en ramme uten å ty til et virkelig rom. Mønsteret presser seg fremover snarere enn å trekke seg tilbake, slik at Roulins hode sitter mot det snarere enn inne i et troverdig rom.
Selve det grønne er ikke én farge, men fire eller fem distinkte verdier, fra nesten svart i skyggene rundt ørene til en lys, syrlig tone ved de øvre kantene. Den variasjonen er det som hindrer bakgrunnen i å flate ut til vanlig tapet.
Blå ull mot grønne blader
Uniformskåpen er i dyp prøyssisk og koboltblå, dobbeltspent, med to rader oker-gule knapper som slår lyse, harde toner mot alt det blå. Van Gogh maler ullen i lange, flate, retningsbestemte strøk som følger stoffets fall over skuldrene snarere enn å modellere det med lys og skygge. En flis av oransje krage viser ved halsen, den ene varme tonen mellom skjegg og frakk.
Blått og oransje, grønt og rødt: hele maleriet er bygget på par av farger som står overfor hverandre på hjulet, presset tett opp mot full styrke. Det er denne kontrasten, mer enn noen enkelt tegning, som gir Roulin hans fysiske tyngde og hindrer ham i å bli absorbert i mønsteret rundt ham.
På en vegg, gjennom dagen
Hengt i et rom leses portrettet først som en masse av blått og grønt, med Roulins bleke ansikt og kappe som den ene lyse avbrytelsen i feltet. Gå nærmere, og de flate formene brytes opp i hundrevis av individuelle strøk, skjegget fremfor alt, som først på nært hold løses opp fra én mørk form til dusinvis av krøllede linjer.
Dagslys fremhever den syrlige lysstyrken i det grønne og gullet i bokstavene på kappen. Lampelys om kvelden trekker det blå ned mot svart og lar de okergule knappene og kragen gløde nesten alene. Uansett fortsetter Roulin å se rett ut av lerretet, uberørt av hvilket som helst rom som er bygget rundt ham.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Museum of Modern Art samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.