Portrett av Madame Trabuc: Historie, betydning og penselstrøk
Våren 1889 hadde Vincent van Gogh innlagt seg ved asylet Saint-Paul-de-Mausole, like utenfor Saint-Remy-de-Provence. Han hadde bedt om å komme dit etter krisen i Arles, og han ble der i litt over et år, og malte i perioder mellom episoder som gjorde ham ute av stand til å arbeide i det hele tatt. Modeller var nesten umulige å skaffe innenfor disse veggene, så da en villig sitter dukket opp, grep han sjansen.
Den sitteren var kona til Charles-Elzeard Trabuc, overoppsynsmannen som hadde tilsyn med avdelingen og hadde blitt, etter van Goghs egen beskrivelse, noe i retning av en betrodd bekjent. Van Gogh malte ektemannen først, i et portrett av lignende direkthet, og vendte seg deretter til Madame Trabuc. Hun ga ham det Saint-Remy sjelden bød på: et ansikt han kunne studere så lenge han trengte, sittende stille i et rom han allerede kjente.
Et husholdningsportrett laget bak lås og slå
Det er ingenting tilfeldig ved dette bildet. Van Gogh var en maler som trivdes med daglig kontakt med mennesker og steder, og asylet skar ham av fra begge deler. Brev fra det året beskriver hans hunger etter motiver hinsides den inngjerdede hagen og utsikten fra cellens vindu.
Madame Trabuc svarte direkte på den hungeren. Hun var ikke en profesjonell modell, og det er ikke noe tegn i det ferdige lerretet på at hun ble bedt om å fremføre noe for kunstneren. Hun sitter slik en kvinne fra husholdets stab kan sitte for et portrett hun hadde samtykket til som en tjeneste, samlet og litt på vakt, og gir van Gogh sin oppmerksomhet uten å gi ham en forestilling.
Malet er datert 1889, plassert av forskere blant den lille gruppen portretter han fikk til i dette vanskelige året, da sykdom gjentatte ganger avbrøt produksjonen hans og sittere av noe slag ble dyrebare.
Ansiktet hun vendte mot ham
Madame Trabuc vises fra brystet og opp, kroppen vendt tre kvart og hodet i nesten profil, slik at øyet først møter den skarpe linjen av nesen hennes og munnens form før det når øynene hennes. Hun ser forbi van Gogh snarere enn på ham, blikket festet et sted hinsides lerretets kant.
Håret er trukket tilbake og samlet høyt i en mørk, blank knute, malt i lange, buede strøk som fanger et lite kjølig lys langs issen. Huden er gjengitt i varm oker og gull, bygget opp med de samme synlige, retningsbestemte strøkene han brukte overalt ellers i bildet, slik at ansiktet fremstår som konstruert snarere enn glattet på plass.
Hun er ikke ung i dette portrettet, og van Gogh myker ikke opp det. Linjene rundt munnen hennes og kjevens form er sagt rett ut, noe som gir henne tyngden til noen som er vant til ansvar snarere enn den idealiserte roen til en formell sitter.
En mørkegrønn kjole mot en rosa grunn
Hun har på seg en kjole med høy krage i dyp, riflet blågrønt, kneppet til halsen, med en liten bukett rosa og hvite blomster festet ved brystet, den ene lyse aksenten mot alt det mørke stoffet. Knappene går i en rett linje nedover fronten, hver av dem en liten, tydelig klatt maling som forankrer komposisjonen mens den går nedover.
Bak henne er veggen en myk, varm rosa, utført i korte diagonale strøk som gir overflaten en vevd, nesten tekstilaktig kvalitet snarere enn et flatt strøk. Sammenstillingen av den grønne kjolen mot den rosa grunnen er bildets egentlige emne like mye som sitteren selv, to komplementære toner satt ved siden av hverandre slik at hver forsterker den andre.
Van Gogh hadde brukt denne typen bevisste fargeparinger før, valgt nyanser som står overfor hverandre på fargesirkelen for å få et portrett til å bære vekt uten å ty til tunge skygger. Her er effekten roligere enn i noe av hans arbeid fra Arles, men den gjør den samme jobben, holder hele bildet sammen gjennom kontrast snarere enn beskrivelse.
Hvordan malingen selv ble lagt på
Se nøye etter, og kjolen blir et felt av korte, riflede strøk som for det meste går diagonalt, og gjenskaper teksturen i det vevde stoffet uten noen gang å prøve å kopiere det bokstavelig. Den samme økonomien i gesten former kragen og ermet, hvert plan fremhevet med strøk som endrer retning akkurat nok til å beskrive hvor kroppen vender seg.
Blomstene ved brystet hennes er det løseste partiet i hele lerretet, noen raske berøringer av rosa, hvitt og grønt lagt ned nesten som stenografi. Mot den mer nøye modelleringen av ansiktet leses den løsheten som spontanitet, som om van Gogh unnet seg et øyeblikk av frihet når det hardere arbeidet med likheten var unnagjort.
Selve lerretet er beskjedent i størrelse, 48 ganger 63,7 centimeter, nær nok i ansiktet til at portrettet holder en ekte følelse av nærvær uten noen gang å føles monumentalt.
Hva det gjør på en vegg i et rom
Et portrett bygget på denne paringen av dypgrønt og varmt rosa oppfører seg forskjellig avhengig av lyset rundt det. I dagslys leses den rosa grunnen som myk og luftig, og den grønne kjolen står frem, tett og jordet, slik at hele bildet får en slags stille tyngde.
Under lampelys om kvelden trekkes de varmere tonene frem og det grønne trekker seg lenger inn i skyggen, og Madame Trabucs ansikt, som allerede er vendt bort fra betrakteren, ser ut til å trekke seg litt lenger inn i sine egne tanker. Det skiftet er en del av det som gjør et bilde som dette verdt å leve med, siden det ikke faller til ro i én fast stemning.
Originalen er registrert i Otto Krebs-samlingen, og detaljene er katalogisert under Wikidata-oppføringen for verket. Det forblir et av de tydeligste bevarte sporene etter den lille håndfullen mennesker van Gogh klarte å male etter levende modell i løpet av sitt år i Saint-Remy.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Otto Krebs collection samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.