Portrett av Patience Escalier: Historie, betydning og penselføring
Sommeren 1888 hadde Vincent van Gogh vært i Arles i flere måneder, på jakt etter et lys han mente ingen maler ennå hadde gjengitt ærlig. Han ønsket seg portretter like mye som landskap det året, og han ønsket seg modeller som så ut som om solen selv hadde skapt dem. Patience Escalier, en pensjonert gartner og tidligere gjeter fra landsbygda nær Arles, ga ham akkurat det ansiktet.
Van Gogh hadde strevd med å finne folk som var villige til å sitte i de lange timene et portrett krevde. Escalier sa ja, og bildet som ble resultatet, med den enkle tittelen Portrett av Patience Escalier, er en av de mest direkte studiene Van Gogh gjorde det året: en mann vist ikke som en type lånt fra en eventyrbok, men som noen som hadde tilbrakt et helt liv utendørs og bar huden som bevis på det.
Et ansikt bygget av markene
Den gamle mannen fyller nesten hele lerretet, sett fra brystet og opp, med hendene foldet over hodet på en stokk. Han har på seg en bred stråhatt som kaster et skyggebånd over pannen, og den skyggen gjør bare den rødkantede, solbrente fargen i ansiktet hans enda mer påtrengende.
Øynene hans er bleke og rolige, dypt plassert under tunge bryn, og skjegget er grov grå skjeggstubber som fanger det samme oransje lyset som huden hans. Det er ingenting mykt i måten Van Gogh malte ham på. Rynkene leses som struktur snarere enn sentimentalitet, bygget opp av korte, bevisste strøk som følger de faktiske foldene i huden.
Rundt halsen har han knyttet et rødt skjerf, den ene tonen av ren, mettet farge som gjentas i den oransjerøde kanten ved mansjettene hans. De foldede hendene er malt i den samme varme okeren som ansiktet hans, slik at hode og hender leses som en enkelt solbrent enhet mot den kjøligere blåfargen i jakken hans.
Oransje mot blått
Van Gogh bygget bildet på en enkelt kontrast: hele bakgrunnen er en varm, ubrutt oransje, stripet og dratt snarere enn glattet flat, og mot den satte han en jakke utført i blåtoner og grønt. Det er komplementærfarge presset omtrent så langt det går før bildet truer med å falle fra hverandre.
Oransjen er ikke en flat vask. Sett på nært hold beveger den seg i lange diagonale strøk, mørkere på noen steder, nesten bronseaktig nær skuldrene, slik at veggen bak modellen ser ut til å utstråle varme snarere enn å stå der som en vanlig bakgrunn.
Undersiden av stråhatten fanger den samme oransjen, og knytter modellen til fargefeltet bak ham selv mens jakken hans trekker i motsatt retning. Den spenningen, varmt omkring kjølig, er det som gir hodet dets kraft.
Selve malingen
Van Gogh malte raskt og tykt det året, og overflaten viser det. Strået i hatten er ripet opp med fine linjer, et penselskaft eller lignende verktøy dratt tilbake gjennom den våte malingen for å avdekke grunnen under og antyde enkelte strå.
Jakken er bygget opp av korte, hakkete strøk av blått, grønt og svart satt side om side snarere enn blandet, slik at de på avstand leses som stoff mens de på nært hold forblir adskilte, nesten vevde merker. Skjerfet og mansjettene er lagt på enda tykkere, i rødfarger som sitter litt over overflaten.
I ansiktet endres håndteringen igjen. Strøkene er mindre og mer forsiktige rundt øynene og munnen, og følger strukturen i skallen, mens skjegget er en tørr, skrubbet passasje av grått og hvitt som på noen steder lar lerretets vev være synlig.
Hva bildet gjør i et rom
Hengt på en vegg er dette et portrett som ikke lar blikket falle til ro. Oransjen fortsetter å presse seg fremover, blåfargen fortsetter å trekke seg tilbake, og den gamle mannens ansikt sitter fanget mellom de to, opplyst og urørlig. I dagslys leses oransjen som het, nesten aggressiv; under varmere kveldslys mykner den, og blåfargene i jakken kommer frem i stedet, og endrer hvilken halvdel av maleriet som ser ut til å tale først.
Med sine 56 ganger 69 centimeter er Portrett av Patience Escalier ikke et stort lerret, men skalaen passer til et bilde som er ment å møtes nesten øye til øye. Det har forblitt samlet i Collection Stavros Niarchos, en fullstendig erklæring om hva Van Gogh ønsket at et portrett skulle være sommeren han tilbrakte i Arles.
Bildet belønner å bli sett på to ganger: en gang fra tvers over rommet, hvor det leses som en enkelt glødende fargeklump, og en gang på nært hold, hvor malingen brytes opp i de ryggene, skrapene og de ladede strøkene Van Gogh etterlot seg. Få portretter ber så tydelig om å bli sett på begge måter.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Collection Stavros Niarchos samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.