Portrett av løytnant Milliet: historie og betydning
Sommeren 1888 hadde Vincent van Gogh vært i Arles i flere måneder, på jakt etter et lys han mente Paris aldri kunne gi ham. Han leide rom, deretter Det gule huset, og arbeidet i et tempo som skremte dem som kjente ham. Det han manglet i Arles, var selskap han kunne snakke med om maleri, og det gjorde Paul-Eugène Milliet, en sekondløytnant i zouavene stasjonert i byen, til en av de få han virkelig satte pris på det året.
Milliet var soldat av yrke, men hadde en viss følelse for tegning, og Van Gogh forsøkte, uten særlig hell etter sitt eget utsagn, å lære ham perspektivets regler. De to kom såpass godt overens at Milliet samtykket i å sitte modell for ham mer enn én gang. Dette bildet, malt i 1888 og opprinnelig med tittelen Portrett av Paul-Eugène Milliet, sekondløytnant i zouavene, er resultatet.
Van Gogh hadde fortalt broren Theo at han ønsket å male et galleri av moderne typer, vanlige mennesker fra hans egen tid fremstilt med den samme alvorligheten som en gang var forbeholdt helgener og adelige. En ung offiser i gallauniform, forlagt i en provinsby, passet denne ambisjonen nøyaktig.
Et ansikt fastlåst av et jevnt blikk
Milliet ser rett ut av lerretet, og blikket vakler ikke eller mykner. Huden hans er bygget opp av strøk i gyllenbrunt, rosa og et overraskende innslag av grønt i skyggene, en kombinasjon som leses som solbrent kjøtt i sterkt lys snarere enn noen konvensjonell hudtone.
Skjegget og barten er rødgule, lagt inn med løse, krøllende strøk som fanger gull der lyset treffer dem. Van Gogh har holdt modelleringen av ansiktet relativt kontrollert sammenlignet med det som skjer rundt det, slik at ansiktstrekkene forblir lesbare og rolige i midten av et lerret som ellers er urolig av maling.
Uniformen som et felt av mørke former
Under ansiktet er den mørkeblå tunikaen nesten flatt utført, brutt opp av lysegrå snorer som løper i løkker og knuter over brystet i den ornamentale snøringen som er typisk for zouavenes antrekk. Små forgylte knapper fanger varme oransje høylys, og en enkelt emaljert medalje sitter festet over knapperaden, en stille note av seremoni mot all den svarte fargen.
Luen gjør den motsatte jobben. Den er klarrød, med svart bånd og gullkanter og et lite tallmerke, og den sitter rett på hodet til Milliet, rammer inn den øvre delen av ansiktet hans og drar blikket oppover før det faller tilbake på blikket hans.
Sammen gjør uniformen og luen modellen til en bestemt grad og et bestemt regiment snarere enn en anonym soldat. Van Gogh var nøyaktig med den slags detaljer selv mens han dyttet selve malingen langt bort fra noe beskrivende.
En grønnblå grunn og et lånt emblem
Bakgrunnen er en dyp, mettet grønnblå farge, påført i korte diagonale strøk som løper i overlappende bånd, nesten som vevd matter. Den har ingenting av roen til en studibakgrunn; den beveger seg, og den skyver seg fremover i stedet for å trekke seg tilbake slik en konvensjonell portrettbakgrunn ville gjort.
I øvre høyre hjørne har Van Gogh plassert en gullfarget halvmåne og stjerne, malt flatt og dekorativt, nærmere et emblem sydd på tøy enn noe observert på himmelen. Motivet nikker til zouavregimentenes nordafrikanske tilknytning, og det sitter på lerretet slik et våpenskjold sitter på et flagg, et symbol snarere enn en beskrivelse.
Den lille passasjen av rent gull mot det grønnblå er blant de første tingene øyet møter etter ansiktet, og den gjør en reell jobb: den letter en bakgrunn som ellers kunne føles tung, og den gir den øvre delen av lerretet et sted å hvile.
Farge presset hardt, tegnet med en fast linje
Van Gogh leste og tenkte på japanske tresnitt gjennom hele tiden i Arles, og deres eksempel viser seg her i de trygge konturene som skiller lue fra ansikt, krage fra skjegg, merke fra tunika. Hver form beholder en ren kant selv der fargen inni den er bygget opp av mange separate strøk.
Paletten lener seg på en nesten komplementær sammenstilling av rødt og grønt, den røde kepien mot den grønnblå grunnen, med gullet i emblemet og knappene som en tredje, varmere note som hindrer kontrasten i å bli hard. Det er en bevisst høylytt kombinasjon, valgt snarere enn observert, i tråd med det Van Gogh fortalte Theo om å bruke farge til å bære følelse snarere enn bare å registrere utseende.
Selve penselføringen varierer i temperatur over lerretet: stram og retningsbestemt i det grønne feltet, løsere og mer søkende i skjegget, jevnere og mer tilbakeholden i ansiktet. Det spennet hindrer et ganske lite bilde, på 49 x 60 centimeter, fra noensinne å føles statisk.
Hva portrettet gjør i et rom
I den størrelsen leses portrettet som et nært, nesten samtalepreget møte snarere enn et formelt militært portrett hengt på avstand. Milliets øyne møter betrakteren på noe nær en armlengdes avstand, og den røde luen og gullmerket fortsetter å dra oppmerksomheten tilbake oppover hver gang blikket vandrer.
I varmt kveldslys blir den grønnblå grunnen dypere mot svart i kantene, og gullmerket og knappene blusser opp; i kjøligere dagslys åpner det grønne seg, og penselstrøkene i bakgrunnen blir lettere å lese hver for seg. Få portretter skifter stemning med lyset på en så uttalt måte.
Originalen henger i dag i Kröller-Müller Museum, der den fortsatt er en av de klareste uttalelsene om hva Van Gogh ønsket at et moderne portrett skulle gjøre i Arles: holde en virkelig, navngitt person stille for et øyeblikk, og omgi ham med farger sterke nok til å bære følelsen av å ha kjent ham.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kröller-Müller Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.