Postbudet Joseph Roulin: Historie, betydning og penselarbeid
Sommeren 1888 hadde Vincent van Gogh bare vært i Arles noen måneder, og byen hadde gitt ham nesten ingenting av det kunstnermiljøet han hadde håpet å bygge der. Paul Gauguin hadde ennå ikke ankommet, Det gule huset sto halvt møblert, og van Gogh arbeidet stort sett alene, malte raskt og skrev hjem om lyset. Inn i denne isolasjonen trådte Joseph Roulin, en postansatt ved stasjonen i Arles, som ble en av de svært få lokale som var villige til å sitte modell for ham, drikke med ham og forbli en venn da byen vendte seg mot ham.
Roulin var i førtiårene, gift med tre barn, og tjente en beskjeden lønn som han etter eget utsagn spe på med vin og lange samtaler. Van Gogh malte ham gjentatte ganger gjennom 1888, og dette lerretet, Postmann Joseph Roulin, er et av resultatene av denne vedvarende oppmerksomheten. Det er datert til 1888 og måler 65,4 ganger 81,3 centimeter, en skala nær nok naturlig størrelse til at modellen møter betrakteren nesten øye til øye.
En postarbeider som ikke ville sitte stille for å bli smigret
Roulin var ikke en mesén og hadde ingen grunn til å opptre for lerretet. Van Gogh malte ham i hans eget yrke i stedet for oppkledd for anledningen, og bildet leses mindre som et bestilt portrett enn som en kveld tilbrakt med noen han stolte på.
Denne tilliten vises i positurens direkthet. Roulin sitter rett vendt mot betrakteren, den ene hånden hvilende løst på kneet og den andre hengende over armlenet på en grønn stol, kroppen lett vinklet, men ansiktet vendt fremover, ubeskyttet.
Vennskapet hadde også en praktisk tyngde. Roulin var blant den lille håndfull mennesker i Arles som sto ved van Goghs side gjennom krisen som snart skulle innhente ham, og varmen i dette portrettet er ikke sentimental oppfinnelse, men nedtegnelsen av en mann som maler noen som hadde fortjent det.
Postmannen slik van Gogh faktisk så ham
Uniformen kunngjør mannen før ansiktet gjør det. Roulin bærer en mørk marineblå postfrakk med to rader av forgylte knapper nedover fronten, mansjettene er kantet med en løkkende gullflette, og en stiv skyggelue med påskriften POSTES sitter rett på hodet hans.
Skjegget hans er det andre dominerende faktum i bildet, en stor kløftet utbredelse av oker, grått og rust som fyller nedre halvdel av ansiktet hans og flommer nedover kragen. Van Gogh gir det like mye oppmerksomhet som uniformen, og arbeider det i korte, overlappende strøk slik at det ser ut til å bevege seg selv i stillhet.
Bak ham er omgivelsene strippet til nesten ingenting, et flatt felt av blek blågrønn brutt bare av løse vertikale strøk, slik at intet rom, intet vindu og ingen møbler konkurrerer med mannen selv. Bare den grønne stigen med ryggstøtte ved siden av ham gjenstår som en solid gjenstand, og forankrer ham i et virkelig rom uten å beskrive et.
Hendene hans er malt med samme ærlighet som ansiktet hans, værbitte og lett rødmende, den ene løst krummet og den andre flatt utbredt mot stolens armlene. Det er en arbeiders hender, og van Gogh mykner dem ikke.
Blått mot blått, og et ansikt bygget av farge
Bildet er bygget på en enkelt dristig beslutning: å sette en dyp, nesten svart marineblå uniform mot en bakgrunn i nesten samme fargetone, bare blekere og grønnere. Der en mer forsiktig maler ville ha grepet etter kontrast, lot van Gogh de to blåfargene krangle stille med hverandre, slik at knappene, i varm oker og gull, blir den høyeste tonen i hele lerretet.
Hudtonen bærer den andre halvdelen av fargeplanen. Roulin ansikt og hender er presset mot rosa, rust og gull, varme nok til å leses som solbrent og levende mot all den kjølige blåfargen, og det er dette paret av varmt og kjølig, gjentatt fra ansikt til knapper til skjegg, som holder komposisjonen sammen.
På nært hold er malingen alt annet enn glatt. Van Gogh tegnet skjegget, frakkens kantbånd og lueens påskrift i raske, nesten kalligrafiske strøk, lagt på med synlig hastighet i stedet for å bli blandet eller korrigert, slik at hele figuren ser ut til å være fanget midt i en setning.
Bakgrunnen er behandlet like åpent, i løse diagonale og vertikale strøk som aldri helt oppløses til et beskrevet rom. Den fungerer mer som en inneholdt pust enn som en omgivelse, og gir øyet ingen annen hvile enn på Roulin selv.
Hva portrettet gjør i et rom, morgen og kveld
Hengt der dagslys når det, skifter bildet karakter gjennom dagen. Morgenlys har en tendens til å kjøle blåfargene ytterligere, slik at uniformen trekker seg tilbake og gullknappene og den varme huden trer fremover; om kvelden, under lampe lys, varmes hele lerretet opp og skjegget og ansiktet ser ut til å nærme seg betrakteren.
Det som forblir konstant, er direktheten i Roulins blikk og enkelheten i posituren hans, som ingen av dem ber om å bli beundret fra avstand. Dette er et portrett bygget for nær kikking, og det belønner en vegg der noen faktisk vil stå nær det.
Originalen henger i dag i Museum of Fine Arts, Boston, en del av den offentlige nedtegnelsen av et vennskap som ellers nesten ikke etterlot seg spor utover brevene og maleriene selv. Det som gjenstår på lerretet, er ikke en idealisert postmann, men en spesifikk, sliten, raus mann, fremstilt av noen som hadde svært få mennesker igjen i Arles som var villige til å sitte stille for ham.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Museum of Fine Arts Boston samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.