Rosa roser: Historie, betydning og penselstrøk
En siste uke før han forlot Provence
I mai 1890 forberedte Vincent van Gogh seg på å forlate asylet ved Saint-Paul-de-Mausole, nær Saint-Rémy-de-Provence, etter et år som hadde brakt både hans fineste malerier og hans verste sykdomsanfall. Han ventet på at broren Theo skulle ordne den neste flyttingen, nordover til Auvers-sur-Oise, hvor han håpet å kunne arbeide under oppsyn av doktor Paul Gachet.
I den siste uken la han til side de virvlende himlene og sypresstrærne som hadde opptatt ham i månedsvis, og vendte seg i stedet mot det som var like ved hånden: avskårne blomster, ordnet i en bolle og malt før de visnet. Han arbeidet med to buketter roser og to av iriser, roligere motiver i en urolig periode.
Pink Roses, malt i 1890 og nå i samlingen til Ny Carlsberg Glyptotek, tilhører den korte rekken av lerret. Det bærer ingen av den uroen som preger himlene hans fra samme år; i stedet er det med vilje, nesten sta, stille.
En bolle med roser som velter ut i grønt
Lerretet, på 40,5 ganger 32 centimeter, holder ett enkelt motiv nært: en full, løs bukett roser satt lavt i en grunn vase, kanten så vidt synlig under løvverket. Blomstene sprer seg vidt i stedet for å stå oppreist, noen blomster lener seg nesten horisontalt, som om buketten hadde glidd snarere enn blitt ordnet.
Rosene selv går fra nesten hvitt gjennom blekrosa til en varmere rose i midten av noen åpne blomster, fargene arbeidet vått i vått så de flyter mykt over i hverandre. Flere knopper holder seg tette og grønnaktige i kantene, og holder rosaen tilbake til de åpner seg.
Bak og rundt blomstene er hele feltet grønt: en klar, lett syrlig grønn som fyller bakgrunnen og grunnen under vasen like mye, brutt bare av mørkere strøk som markerer stilker og bladskygge. Det finnes ikke noe bord, ingen vegg, ikke noe vindu i syne; rosene sitter rett og slett i fargen.
Lyset i maleriet kommer fra overalt og ingen bestemt plass. Van Gogh gir ingen enkelt kilde, ingen kastet skygge som fester et klokkeslett; de bleke blomstene holder de lyseste partiene med maling, og øyet går til dem først før det følger de mørke stikkelinjene ut mot bladene.
Raske strøk, tegnede kanter
Van Gogh arbeidet kronbladene i korte, lastede strøk av hvitt, rosa og krem, satt side om side i stedet for blandet, så malingen beholder sin egen tekstur selv der fargene ligger tett sammen. På nært hold leses rosene som separate penselberøringer; på normal betraktningsavstand lukker de seg til fulle, myke blomster.
Bladene og stilkene er bygget annerledes igjen, like mye tegnet som malt. Mørkegrønne og nesten svarte linjer sporer omrisset av hvert blad og hver stilk sin vandrende vei, en vane som skylder noe til de japanske trykkene Van Gogh hadde studert siden Paris-årene og stadig vendte tilbake til.
Den kontrasten, tykk farge holdt inne i en tegnet kontur, gir hele lerretet dets struktur. Uten de mørke omrissene ville rosene løse seg opp i den grønne grunnen; med dem leses en løs og litt kaotisk bukett blomster klart som en bukett blomster, holdt sammen av linje like mye som av maling.
Blomster som en måte å støtte seg selv på
Van Gogh hadde malt blomster for å samle tankene før, mest berømt solsikkene i Arles, men rosene fra denne siste uken i Saint-Rémy føles annerledes i temperament. Det er mindre bravur i fargen og mer oppmerksomhet rettet mot bare å se, mot å få en bukett avskårne blomster ned på lerretet før de falmet.
Han forsøkte, etter sitt eget utsagn i brev fra denne perioden, å arbeide jevnt og rolig foran en vanskelig reise. En bolle med roser krever lite av en maler utover nøye observasjon, og det var kanskje nettopp det han trengte etter et år med vanskeligere motiver.
Resultatet er et maleri med svært lite hendelse og svært mye omhu. Ingenting i Pink Roses krever oppmerksomhet slik hans stormfullere landskap gjør; det holder seg bare stille og ber om å bli sett nøye på, blomst for blomst.
På en vegg, gjennom dagen
Hengt der dagslyset når det, endrer Pink Roses seg mer enn størrelsen skulle tilsi. Morgenlyset plukker ut de nesten hvite høydepunktene på de åpne blomstene; mot kvelden, under lampelys, blir den grønne grunnen dypere og rosaen varmere, så maleriet leses mindre som en bukett blomster og mer som et fargefelt med roser fanget inne i det.
Det er et nært, stille maleri, og det belønner den typen rom der noen faktisk stopper foran det ofte: et soverom, en trappeavsats, en lesekrok, et sted øyet vender tilbake til nok ganger til å fortsette å finne nye strøk i det grønne.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Ny Carlsberg Glyptotek samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.