Såmannen (etter Millet, solversjonen): historien
Maleri fra hukommelsen, ikke fra en mark
I mai 1889 lot Vincent van Gogh seg innlegge ved asylet Saint-Paul-de-Mausole i Saint-Rémy-de-Provence, på jakt etter ly etter krisene som hadde avsluttet tiden hans i Arles. Området ga ham en inngjerdet hage og glimt av hveteåkrer utenfor, men i lange perioder kunne han ikke bare gå ut og finne en modell eller et motiv. Han skrev til broren Theo for å få reproduksjoner av de malerne han stolte mest på, de samme navnene han hadde lent seg på siden sine tidligste forsøk på tegning.
Fremst blant dem var Jean-François Millet, hvis Såmannen allerede var blitt et av de mest kopierte bildene av landarbeid i Europa. Van Gogh sporet ikke Millets design så mye som han oversatte det, ordet han selv brukte, og arbeidet fra et svart-hvitt-trykk til et fargeskjema som var helt hans egen oppfinnelse.
Såmannen (etter Millet), malt i 1889, hører til denne praksisen. Millet leverte positøren og komposisjonen, og Van Gogh leverte nesten alt en betrakter faktisk ser: fargen, lyset og rytmen i penselen.
En mann i blått mot fiolett jord
Såmannen fyller midten av lerretet, fanget midt i skrittet nedover en skrånende mark, med høyre ben plantet fremover og venstre slepende bak. Han har på seg en bred hatt med bukket brem i varm oker, en løs blå skjorte åpen i halsen og lyse bukser som er samlet over tunge støvler. En mørkeoransje såpose, hengt over brystet, fører til hånden som svinger ut foran ham midt i kastet.
Ansiktet hans er vendt nedover og stort sett i skygge, så bildet leses gjennom holdning snarere enn uttrykk. Hele tyngden i figuren sitter i skrittet og den utstrakte armen, fanget i øyeblikket da såkornet slippes, verken før eller etter, og det er derfor positøren fortsatt føles som bevegelse og ikke som en fastholdt stilling.
Bak ham, mye mindre og bygget opp av bare noen få strøk, krysser en plogmann og et par spente dyr marken mot horisonten. De gir marken dens skala og avstand, og bekrefter at dette er arbeidsjord og ikke en isolert figur satt mot en tom bakgrunn.
Himmelen som gir denne versjonen navnet sitt
Grunnen under såmannen er bygget opp av korte, tette strøk i blått og fiolett, lagt i overlappende retninger så furene ser ut til å vippe og forskyve seg i stedet for å trekke seg tilbake langs et vanlig perspektiv. Det finnes ingen flat horisontlinje; jord og himmel møtes i en myk, brutt søm et sted bak plogmannen.
Over den er himmelen et felt av krokete gulgrønne penselstrøk, tettere og klarere mot den øvre halvdelen av lerretet. Dette er solen som gir Solversjonen av komposisjonen navnet sitt, selv om Van Gogh ikke har malt en hard skive. Lyset er oppløst i de samme krøllete merkene som dekker resten av himmelen, så hele den øvre halvdelen av bildet leses som én enkelt lyskilde snarere enn et opplyst objekt i den.
Mot den blåfiolette grunnen danner den gulgrønne himmelen og såmannens oransjebrune pose og hatt et skjema av nesten-motsetninger på fargesirkelen, den typen paring Van Gogh hadde arbeidet seg frem til i brevene sine siden Arles. Effekten er mindre naturalistisk lys enn hete: bildet føles som om det stråler snarere enn bare blir opplyst.
Maling lagt ned som såkorn
Van Goghs pensel beveger seg i korte, gjentatte merker gjennom hele bildet: krøllete kommaer i himmelen, rettere streker i furene, noen få lengre strøk for å bygge skjorten og buksene. Rygger av maling står opp fra lerretet der penselen var tungt lastet, så overflaten selv bærer en tekstur som forskyver seg med vinkelen på lyset som faller på den.
Ingenting i bildet er jevnet ut. Farge står ved siden av farge i tydelige strøk, grønt ved siden av gull, blått ved siden av fiolett, og øyet gjør blanding arbeidet, ikke penselen.
Med 66 x 80,8 cm er originalen en beskjeden størrelse for nært blikk snarere enn et stort utstillingsstykke, nærmere skalaen til en side enn et veggfyllende lerret. Den tilhører nå Collection Stavros Niarchos, ett av mange verk fra Van Goghs år i Saint-Rémy som forlot Frankrike til private hender i løpet av det følgende århundret.
På en vegg, gjennom dagen
Hengt i et rom som får ekte dagslys, endrer denne Såmannen seg time for time. Morgenlys plukker frem ryggene av maling i himmelen og skyver det gulgrønne nærmere ekte gull; mot kvelden, under lampelys, kommer den blåfiolette grunnen frem, og hele bildet leses kjøligere og stillere.
Det belønner å stå nær, der de enkelte strøkene skiller seg ut som synlige merker, og å tre tilbake, der de løser seg opp til en skridende mann og en brennende mark. Få malerier krever begge avstander i samme blikk.
Det som forblir konstant, uansett time, er følelsen av en mann midt i bevegelse, uten hastverk fra vanlig tid, satt mot en himmel som ikke slutter å bevege seg under ham.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Collection Stavros Niarchos samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.