Såmannen ved solnedgang: Historie, betydning og penselstrøk
I juni 1888 hadde Vincent van Gogh vært i Arles i fire måneder, og arbeidet seg gjennom hvetehøsten i et tempo som foruroliget selv ham. Han skrev til broren Theo at han malte som en besatt, og jaget lyset før årstiden snudde. Såmannen, også kjent som Såmannen ved solnedgang, hører til den arbeidsperioden, et lerret han bygget rundt et motiv han hadde vendt tilbake til gang på gang siden sine tidligste dager som kunstner i Nederland.
En gjeld til Millet, betalt i farge
Såmannen var ikke Van Goghs oppfinnelse. Han hadde kopiert og gjenfortolket Jean-Francois Millets bondefigurer i årevis, tiltrukket av ideen om verdig arbeid fremstilt uten sentimentalitet. I Arles slapp han den lånte figuren løs i farger Millet aldri brukte.
Der Millet arbeidet i jordiske gråtoner og bruntoner, ga Van Gogh det samme motivet en himmel i fargen av hamret messing og en åker i fiolett og blått. Han skrev at han ønsket å male såmannen som et symbol på evigheten, der såing og høst sto for hele livets spenn.
Gestussen er bevart fra Millet: det brede skrittet, armen som kastes ut midt i såingen. Alt rundt den tilhører Van Gogh alene.
En åker bygget av sin motsetning
Se hvor solen sitter. Den er enorm, lav og nesten hvit i kjernen, omkranset av en glorie av gule strøk som stråler utover som eiker. En smal stripe modnende hvete løper langs horisonten under den, og en liten gård med blågrått tak står til venstre, dverget av himmelen bak seg.
Den pløyde åkeren som fyller de nederste to tredjedelene av lerretet, er slett ikke brun. Den er bygget av fiolett og blått, lagt ned i korte, hakkete strøk, med oransje og gull arbeidet tilbake gjennom den der den lave solen treffer en rygg av vendt jord.
Det paret av gult mot fiolett er hele motoren i bildet. De to står rett imot hverandre på fargehjulet, og Van Gogh visste nøyaktig hva det å plassere dem side om side ville gjøre: hver farge får den andre til å klinge høyere enn den ville gjort alene.
Et par kråker arbeider i furene i forgrunnen, små mørke toner mot all den brudte fargen. En sti skjærer diagonalt gjennom åkeren mot solen og trekker blikket tilbake for å møte den.
En figur dyttet til kanten
Såmannen selv er ikke midtstilt. Van Gogh satte ham godt til høyre, skridende inn fra utenfor rammen med armen fanget midt i kastet, en sekk med såkorn over kroppen og en stråhatt som skygger for ansiktet. Føttene hans er plantet i blått og grått, halvt senket ned i den samme brudte malingen som åkeren rundt ham.
Det er en merkelig, nesten ubalansert komposisjon, og det virker bevisst. Solen, ikke mannen, gjør krav på midten av lerretet. Figuren er til stede, men ikke dominerende, en arbeidende detalj inne i noe mye større enn seg selv.
Den ubalansen er en del av det som får maleriet til å holde oppmerksomheten. Blikket lander først på den store gule skiven, sirkler rundt den strålende himmelen, og beveger seg først da ned for å finne mannen som gjør det faktiske arbeidet.
Maling håndtert som motivet den viser
Van Gogh arbeidet raskt den sommeren, og overflaten viser det. Himmelen er lagt på i lange, retningsbestemte strøk som vifter ut fra solen som såmannens egen utsåing. Åkeren under er enda tykkere, klabbet og dratt på en måte som gir hele den nedre halvdelen av lerretet en virkelig fysisk tekstur.
Ingenting her er jevnet ut. Farge sitter ved siden av farge, strøk ved siden av strøk, slik at bildet beholder en slags vibrasjon selv på avstand. Det er en teknikk bygget for å bli sett, ikke bare sett forbi.
Bildet måler 80,3 ganger 64,2 centimeter, en størrelse som holder solen og åkeren i nær, nesten pressende nærhet til betrakteren. Van Gogh malte det i 1888, og det tilhører nå Kröller-Müller Museum, som har en av de største konsentrasjonene av hans verk noe sted.
Hva det gjør på en vegg
Hengt der morgenlys eller kveldslys kan nå det, endrer bildet seg med rommet. Varm lampebelysning trekker fram gullet og ravfargen i åkeren; dagslys skjerper fiolett og lar kråkene og såmannens mørke klær tre tydeligere fram mot all den lysstyrken.
Det er ikke et stille bilde, og det ber ikke om å være stille. Solen i midten fortsetter å arbeide på blikket slik den arbeidet på Van Gogh, påtrengende, nærmere kanten av hva maling kan holde enn de fleste landskap prøver på.
Det som blir værende hos en betrakter, gjennom gjentatt kikking, er spenningen mellom det rolige motivet og den rastløse overflaten. En mann som sår en åker, er omtrent så gammel og stødig en scene som finnes. Van Gogh malte den som om hele himmelen sto i brann rundt ham.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kröller-Müller Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.