Såmannen (studie, 1883): historie, betydning og penselføring
Et bondeemne som slår rot i Drenthe
I september 1883 forlot Vincent van Gogh Haag for Drenthe, en avsidesliggende provins med torvmyrer og spredte gårder i det nordøstlige Nederland. Han dro dit delvis for å spare penger, og delvis fordi han ønsket motiver som ikke allerede var bearbeidet av andre malere: gravere, vevere, kvinner bøyd over potetåkrer, menn som gikk bak ploger. Det var billig losji og hardt vær, og han ble ikke lenge.
I desember hadde han flyttet igjen, denne gangen til Nuenen, hvor faren hans hadde prestegården, og hvor Vincent skulle bo og arbeide de neste to årene. The Sower (studie) hører til denne rastløse perioden i 1883, malt liten og rask, 27,5 ganger 19 centimeter, den typen størrelse en mann kunne bære i en veske over et jorde.
Han var ennå ikke maleren fra Arles. Fargen han strakte seg etter i disse årene, var fargen på selve den nederlandske jorden: bistre, umbra, en grå som aldri helt blir grønn. Det han var ute etter, var ikke klarhet, men overbevisning, følelsen av at en bonde i arbeid var et like verdig motiv for seriøst maleri som ethvert portrett eller historiemaleri.
Millets lange skygge
Såmannen hadde en bestemt stamfar. Jean-François Millet hadde malt en mann som skred over en pløyd åker, armen svingende i handlingen med å kaste såkorn, og bildet hadde blitt nærmest hellig for Van Gogh. Han eide trykk etter Millet, kopierte dem gjentatte ganger, og omtalte den eldre maleren som en slags moralsk lærer snarere enn bare en stilistisk modell.
For Van Gogh var såmannen aldri bare en studiefigur. Den bar en idé om arbeid som en form for tro, såkorn kastet på jord som ikke ville svare på måneder, en handling utført uten bevis for at den ville lykkes. Han hadde utdannet seg til prest før han utdannet seg til maler, og noe av den ubeviste, fremoverlenede overbevisningen ble hos ham da han vendte seg til å male i stedet for å preke.
Denne studien fra 1883 er et tidlig forsøk på et motiv han ville vende tilbake til resten av sitt yrkesaktive liv. Fem år senere, i Arles, ville den samme gesten dukke opp igjen under en enorm gul sol, åkeren blitt fiolett, såmannen selv nesten med glorie. Ingenting av den fargen finnes ennå her. Det som finnes, er posituren, allerede fastsatt, allerede hans egen.
En figur bygget av nesten ingenting
Komposisjonen er sparsommelig til grensen av strenghet. En enkelt mann går over den nedre tredjedelen av panelet, kroppen vendt i profil, den ene armen slengt ut midt i kastet, den andre trukket tilbake for balanse. Bak ham mørkner bakken til et bånd av brutt, kornet maling som leses mindre som furer enn som rå tyngde, jord som presser opp mot bildets nederste kant.
Over det båndet opptar himmelen mesteparten av overflaten, blek og urolig, stripete av skyer som er bearbeidet vått i vått snarere enn tegnet. Horisonten ligger lavt, noe som allerede var Van Goghs vane i disse nederlandske studiene: la landet krympe og la himmelen gjøre skalaarbeidet, slik at en enkelt mann til fots ser mindre ut enn været rundt ham.
Det er nesten ingen hendelser utover figuren og linjen hvor åker møter luft. Ingen andre arbeidere, ingen gård, ikke noe tre som forankrer mellomsjiktet. Øyet har én ting å lande på, såmannens mørke silhuett, og alt annet i studien finnes for å sette ham mot den tomheten.
Vekten av en studie
Van Gogh behandlet figuren med en slags direkte økonomi. Hodet, skuldrene, svingen i frakken er lagt inn som solide mørke former snarere enn bygget opp gjennom modellering, slik at mannen først leses som silhuett og først etterpå som en kropp i bevegelse. Det er metoden til noen som arbeider raskt, utendørs eller fra minnet om markene rundt seg, mer opptatt av å få rytmen i skrittet riktig enn av å fullføre noen enkelt passasje.
Den direktheten er ikke slurv. Van Gogh trente på dette tidspunktet seg selv i figurkonstruksjon gjennom repetisjon, tegnet og malte de samme bondepositurene igjen og igjen til proporsjonene kom uten nøling. En studie som denne var øvelse i den enkleste forstand, en prøve for bilder han ennå ikke hadde fortjent ferdighetene til å male.
Paletten holder seg nær bakken den avbilder. Brunt, grønt som er blitt nesten svart, og en himmel blandet ned til en krittaktig gråhvit er så langt fargen reiser. Ingenting her forvarsler de mettede gulene og blåene i hans senere arbeid, og den tilbakeholdenheten er en del av det studien viser: en maler som fortsatt lærer hånden sin hva en arbeidende manns kropp gjør på et jorde, før han tillot seg å tenke på farge i det hele tatt.
Å leve med en mørk himmel
Hengt på en vegg kunngjør ikke en studie av denne størrelsen seg fra den andre siden av et rom. Den ber om å bli nærmet, slik originalen ville ha bedt Van Gogh selv om noe lignende, bøyd over et lite panel med lyset fra en lav nederlandsk himmel bak seg.
I dagslys dominerer himmelen, den bleke, bearbeidede flaten som trekker øyet opp og bort fra figuren. Under varmere kveldslys kommer den mørke forgrunnen og såmannens silhuett frem i stedet, og bildet leses mindre som landskap og mer som portrett, en mann alene med en oppgave som ikke vil vise resultatene sine på måneder.
Det som forblir konstant, er gesten, den utstrakte armen, holdt midt i kastet så lenge noen ser på den. Van Gogh malte den bevegelsen gjennom hele sin karriere, og denne lille, nøkterne studien fra 1883 er hvor han først satte den ned.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i samlingspost, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.