Såmannen (versjon III): Historie, betydning og penselføring
Vincent van Gogh malte såmannen mer enn én gang i 1888, og dette er versjonen som nekter å la motivet sitte stille midt på lerretet. En enorm, mørk trestamme skjærer diagonalt gjennom hele scenen, krysser horisonten og skjærer rett gjennom solskiven, slik at mannen som strør såkorn, må finnes fremfor bare å ses på. Maleriet er katalogisert som Såmannen III, og det henger nå på Kunsthaus Zürich, med målene 93 x 73,5 centimeter.
I 1888 hadde Van Gogh forlatt Paris til fordel for Arles, trukket sørover av et lys han følte byen hadde sultet ut av arbeidet hans. Han leide rom, malte i et tempo som foruroliget folk som kjente ham, og fant i det flate hvetelandskapet i Rhône-dalen et landskap som passet motivene han hadde båret med seg siden sine tidligste år som kunstner. Såing var ett av dem, og det var ikke en ny interesse han hadde plukket opp for effektens skyld.
Et motiv han ikke ville legge fra seg
Van Gogh hadde tegnet og malt såmenn siden tiden i det nederlandske landskapet, lenge før Arles, lenge før fargen fra sør kom inn i arbeidet hans. Han vendte tilbake til temaet så ofte at kunsthistorikere teller flere distinkte versjoner fra 1888 alene, hvorav dette lerretet er ett.
Gjelden til Jean-Francois Millet er direkte, og Van Gogh skjulte den aldri. Millet hadde malt bønder i arbeid som skikkelser verd seriøs oppmerksomhet, og Van Gogh tok den overbevisningen og drev den videre, og gjorde en arbeidende skikkelse på en åker til noe nærmere et symbol på utholdenhet og fornyelse.
Det som fikk ham til å komme tilbake, var ikke teknisk nysgjerrighet, men tro. En mann som kaster såkorn på jord han kanskje aldri får se høstet, bar for Van Gogh en nesten andektig tyngde, arbeid utført i tillit snarere enn i visshet.
Treet som blokkerer solen
Såmannen selv er liten og mørk, plassert i nedre venstre hjørne av lerretet, midt i skrittet, armen svingt ut for å slippe neste håndfull såkorn. Han er bygget opp av noen få økonomiske strøk, en silhuett mot åkeren snarere enn en skikkelse gjengitt i detalj.
Bak ham er bakken lagt ned i bånd av fiolett, blått og oker, utført med korte diagonale strøk som følger pløyens retning snarere enn å beskrive individuelle furer. Det leses som nyvendt jord sett i fart, ikke studert i ro.
Over alt dette står treet. Stammen reiser seg fra nederste kant av lerretet i en bratt vinkel, malt i nesten svart med streker av dyp rødt som viser gjennom barken, og én blomstrende gren strekker seg ut over den øvre halvdelen av himmelen, hengt med små røde og oransje blomster. Det er et mandel- eller frukttre fanget mellom sesonger, som blomstrer mens en mann sår under det.
Solen står lavt, en flat skive av blekgullt som henger like over horisonten, delvis skjult bak stammen. Den gir hele den øvre halvdelen av maleriet sin farge uten å fungere som en konvensjonell lyskilde, nærmere et andre, stillere motiv enn en bakgrunn.
Farge som gjør lysets arbeid
Himmelen er krongul som skygger mot grønt, med streker av rosa og hvitt der skyer er blitt dratt over den i tunge strøk. Van Gogh satte den gule mot fiolett i åkeren, en paring av komplementærfarger han brukte med vilje, slik at ingen av partiene sitter stille mot det andre.
Penselarbeidet er gjennomgående tykt og synlig retningsbestemt. Strøk i himmelen kurver og løkker seg rundt treets grener, strøk i åkeren løper i korte diagonale streker, og stammen selv er bygget opp av lange vertikale drag av nesten svart maling som lar rødt vise gjennom ved kantene som blotlagt kjerneved.
Ingenting her er gjengitt for topografisk nøyaktighet. Fargen er stemt høyere enn noe øyet faktisk ville møte på en provencalsk åker i skumringen, fordi Van Gogh registrerte følelse og struktur foran utseende, og i 1888 stolte han fullt og helt på det instinktet.
På en vegg, i skiftende lys
Reprodusert i stor skala beholder maleriet desorienteringen som gjør originalen minneverdig, det første øyeblikket av å lete etter såmannen bak stammen før resten av komposisjonen faller på plass. Det belønner et andre og tredje blikk snarere enn å gi alt bort på én gang.
Under varmt kveldslys tar det gule i himmelen til seg og ser ut til å trenge frem fra veggen, mens den fiolette åkeren trekker seg tilbake, en effekt som skifter gjennom dagen etter som rommets eget lys endrer seg. Det er et maleri som oppfører seg annerledes om morgenen enn det gjør i skumringen, noe som passer et motiv bygget helt rundt en sols gang over en åker.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kunsthaus Zürich samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.