Sandsteinshus med stråtak i Chaponval: Historien
En landsby nord for byen
I mai 1890 forlot Vincent van Gogh asylet i Saint-Rémy og bosatte seg i Auvers-sur-Oise, en landsby ved elven Oise innen rekkevidde av Paris med tog. Han leide et rom over Ravoux-kroen og arbeidet i et tempo som fortsatt forbløffer historikere, og fullførte ofte ett lerret om dagen. Chaponval, den lille bygda dette maleriet har navnet sitt fra, lå en kort spasertur fra sentrum av Auvers, med smug kantet av gamle sandsteinshus med stråtak.
Van Gogh hadde vært tiltrukket av stråtak siden årene i den nederlandske provinsen Brabant, hvor han fylte skissebøker med de lave husene i Nuenen. I Auvers fant han det samme motivet igjen, værbitt og gjengrodd, og malte det uten den forsiktigheten som preget hans tidligere grå studier. Stråtak av sandstein i Chaponval, datert 1890, tilhører denne siste og raskeste fasen av hans yrkesliv.
Et tak som fyller lerretet
Bildet er bygget rundt én ekstraordinær avgjørelse: stråtaket er ikke en detalj, men motivet. Det reiser seg fra nedre venstre hjørne og feier over nesten hele lerretet i en bratt diagonal, slik at rekken av hus leses mindre som bygninger og mer som en lang grønn skråning, nærmere en åsside enn en gate.
Ved foten av den skråningen, til venstre, står en døråpning åpen i en hvitkalket vegg. To skikkelser stanser ved siden av den, en kvinne i blå kjole og en mindre følgesvenn i brunt, små nok mot taket over seg til å gi hele scenen dens følelse av skala. Lenger borte bryter skorsteiner stråtaket, og et andre, blekere hus avslutter rekken til høyre mot en stripe åpen himmel.
En trestige lener seg mot stråtaket et stykke borte i rekken, et vitnesbyrd om den endeløse reparasjonen slike tak krevde. Det er en liten, praktisk detalj blant de feiende penselstrøkene, den slags Van Gogh ville ha lagt merke til på turene sine og skrevet ned uten sentimentalitet.
Stråtak malt som rennende vann
Van Gogh beskriver ikke teksturen i halm så mye som han gjenoppfinner den. Taket er bygget av lange, parallelle strøk av maling, lagt på tykt og trukket i samme retning nedover, slik at overflaten har rytmen til en strøm som renner nedoverbakke snarere enn den statiske busten av tørkede siv.
Der stråtaket fanger lyset, blir strøkene til en varm gylden oker, nesten gul på noen steder, og løper i ribber gjennom det omkringliggende grønne. I skygge mørkner de til flaskegrønt og nesten svart, og de to spektrene av farge griper inn i hverandre over taket som mønsteret på en vevd kurv.
Under taklinjen er veggene behandlet langt roligere, i korte, flate berøringer av gråblått og hvitt, noe som får stråtaket over dem til å føles enda mer opprørt til sammenligning. Denne kontrasten mellom et rastløst tak og en stille førsteetasje er en av bildets stille organiserende idéer.
Farge under en Auvers-himmel
Over takene er himmelen blek, en vask av mykt blått brutt av løst penslet hvit sky. Van Gogh holder dette øvre registeret rolig og forholdsvis tynt, slik at all tettheten av maling og farge i bildet trekkes ned i taket og grunnen.
Gresset i forgrunnen plukker opp de samme grønnene som stråtaket, gjennomsiktet av små strøk av oransje og rødt som leses som valmuer eller falne blader fanget i veikanten. Det er en smal palett, grønt, gull, blått og hvitt, men Van Gogh arbeider den hardt nok til at maleriet aldri føles tynt eller repetitivt.
Resultatet er et lerret som holder sammen på avstand som en enkel, lesbar landsbyses, og faller fra hverandre på nært hold i hundrevis av individuelle, retningsbestemte merker. Begge lesningene er tilgjengelige samtidig, noe som er en del av grunnen til at bildet belønner et andre og tredje blikk.
Maleriet i dag
Med sine 81 x 65 centimeter er Stråtak av sandstein i Chaponval et betydelig lerret, stort nok til at takets diagonale feiing bærer reell fysisk kraft snarere enn å forbli en beskjeden skisse. Det holdes i dag av Kunsthaus Zürich, en del av en samling som lenge har gitt seriøs vekt til Van Goghs sene verk.
På en vegg i et rom med skiftende dagslys forskyves den feiingen av oker og grønt med timen. Morgenlys plukker ut gullribbene i stråtaket og skyver skyggene mot svart; mykere kveldslys lar grønnene dominere og trekker hele taket nærmere den gråblå tonen i veggene under det.
Det er ikke et stille bilde, selv i et stille rom. Diagonalen fortsetter å dra blikket ned og tvers over, fra himmel til stråtak til døråpning, i samme retning som Van Goghs egen hånd beveget seg over lerretet, og den bevegelsen stopper egentlig ikke når bildet er hengt opp.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kunsthaus Zürich samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.