Seinens bredder med båter: Historie
Paris løsner på paletten
Våren 1887 hadde Vincent van Gogh bodd i Paris i over et år, og delte en leilighet med broren Theo i Montmartre. Han hadde kommet fra Antwerpen og malte fortsatt i de grumsete bruntone og gråtonene fra sine nederlandske år, men Paris forandret ham raskt. Gjennom Theos kontakter i kunsthandelen møtte han Camille Pissarro, Paul Signac og Georges Seurat, malere som brøt fargen ned i små, separate strøk i stedet for å blande den på paletten.
Det året begynte Van Gogh å bære staffeliet ut av byen, langs Seinen til Asnières og Clichy, der lektere lå fortøyd under poppeltærne og elven fanget den skiftende himmelen. Han arbeidet ofte der sammen med Signac, og de to malte de samme strekningene av bredden fra ulike vinkler mens de utvekslet ideer om farge. Banks of the Seine with Boats, malt i 1887, er ett av en gruppe små elvebredder på lerret som kom ut av disse øktene.
Asnières- og Clichy-bildene markerer et vendepunkt som varte bare en sesong eller to før Van Gogh presset fargen lenger og dro til Arles, men det var der han først testet hvor langt brutt farge kunne bære et bilde på egen hånd. Dette lerretet er et beskjedent, nærfokusert eksempel på den testingen, en enkelt lekter snarere enn et vidt panorama.
En lekter trukket opp på bredden
Maleriet, 55 x 48 centimeter, setter en enkelt fortøyd lekter tvers over lerretets bredde, med skroget i støvete rosa og fiolett-rosa mot en blek blågrå kabin. En figur i gult sitter lavt i akterenden, liten nok til at øyet finner båten før det finner ham. Bak lekteren ligger et andre fartøy halvt skjult, beskåret av rammen ved høyre kant.
Bredden reiser seg bak båtene i en stripe okergul sand, prikket med et hus med rødt tak og blekere bygninger trukket tilbake blant trærne. Over det lukker en rekke poppeltær og kastanjetrær i brutt grønt horisonten, med stammene som bare, tynne vertikaler mot en myk, skyfri blå himmel. Ingenting i den øvre halvdelen av lerretet ber om oppmerksomhet to ganger; hendelsen holder seg lavt, ved vannlinjen.
Vann fyller nesten halve bildet, og det er der Van Gogh la sin innsats. Lekterens rosa og blå gjentas i speilingen under den, brutt opp i korte strøk av farge som aldri helt løser seg opp til et speilbilde. Streker av gull, mauve og mørkegrønt bølger over overflaten, så elven leses mindre som stille vann og mer som et sted i kontinuerlig, stille bevegelse.
Å male i separate strøk
Van Gogh la dette lerretet i de brutte, kommalignende strøkene han plukket opp fra Signac og Seurat den våren, små klatter av ren farge satt side om side i stedet for blandet på paletten. Det er en metode bygget på kontrast: et strøk oransje ved siden av et blått, rosa mot grønt, hver farge overlatt til å skjerpe naboen i stedet for å smelte inn i den.
Han adopterte aldri fullt ut den prikk-for-prikk-disiplinen til Seurats pointillisme, og dette lerretet viser hvorfor. Strøkene på lekteren er lengre og mer varierte i retning enn en streng divisjonist ville tillate, og følger kurven til skroget i stedet for et fast system, og vannet er der han lar metoden løsne enda mer, penselen beveger seg i korte horisontale streker som bygger tekstur like mye som farge.
Selve paletten markerer avstanden tilbakelagt siden Antwerpen. Der hans nederlandske bilder arbeidet i umbra og bitumen, er det mørkeste partiet i hele lerretet her en flaskegrønn skygge under skroget. Alt annet sitter i det øvre registeret av fargehjulet: rosa, himmelblå, strågul, den bleke okeren på trekkveien.
Morgenrosa, kveldsblå
Hengt der dagslys når det, skifter lerretet med timen på en måte et mørkere bilde aldri kunne. Morgenlys plukker frem rosaen i skroget og gullflekkene på vannet; mot kvelden blir blåtonene i speilingen dypere og hele scenen leses kjøligere, nærmere skumring på den virkelige elven.
På nært hold bryter overflaten opp i hundrevis av individuelle strøk, hvert ett en distinkt beslutning om farge. På avstand løser disse strøkene seg opp til en lekter, en bredd, en gruppe trær, trikset som deles av impresjonistisk og neo-impresjonistisk maleri alike, og et som belønner de ekstra skrittene tilbake et stue tillater.
Det er et stille bilde snarere enn et dramatisk et, bygget for langsomt blikk snarere enn et enkelt blikk. Det passer en vegg der det vil bli sett hver dag, i frokostlys og i kveldslys, snarere enn en vegg ment å passeres én gang og glemmes.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i samlingspost, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.