Selvportrett med bandasjert øre: Historien og betydningen
Vincent van Gogh hadde tilbrakt store deler av 1888 i Arles med å prøve å bygge noe han kalte et studio for sør, et hus for kunstnere som arbeidet side om side. Paul Gauguin ankom i oktober, og i desember hadde ordningen surnet til krangler som ingen av mennene kunne slippe taket i. Natten til 23. desember 1888 knakk påkjenningen Van Gogh, og han skar av seg en del av sitt eget øre. Han ble innlagt på sykehuset i Arles i løpet av få timer, og en stund var det ikke klart om han i det hele tatt ville komme seg på fote igjen.
Arles, ved årsskiftet
Han ble utskrevet fra sykehuset tidlig i januar 1889, fortsatt bandasjert, fortsatt rystet, og gikk rett tilbake til det leide rommet sitt. Å male var ikke en avledning fra det som hadde skjedd. Det var måten han testet om han fortsatt kunne se klart og fortsatt holde penselen stødig, og måten han fortalte broren Theo, uten å trenge å si det i et brev, at han aktet å fortsette.
Dette selvportrettet er resultatet. Det bærer ingen selvmedlidenhet og ingen teater. En mann ser ut mot oss fra sitt eget staffeli, dager etter den verste natten i livet sitt, og bildet han lager er samlet, årvåkent, helt under hans egen kontroll.
Et ansikt som ikke røper noe
Van Gogh sitter tett på billedflaten i en tung grønn frakk kneppet helt opp til halsen, en mørk pelslue med blågrønn brem trukket ned over hodet. En hvit bandasje er viklet rundt høyre side av ansiktet, dekker øret og kjeven og er knyttet et sted under luen, det ene enkle faktum i bildet som ikke trenger noen forklaring.
Øynene hans er blekgrønne og møter våre direkte, uten å vike og uten å be om noe. Munnen er sammenpresset, huden bygget opp i strøk av oker, rosa og sykelig gult som på nært hold virker forslått snarere enn bare malt. Det er ingen pipe, ingen rekvisitt av noe slag. Han gir betrakteren ansiktet sitt og ingenting mer.
Det som henger på veggen bak ham
Bak skulderen hans er et japansk tresnitt, festet flatt mot den gule veggen: små figurer i et landskap, et blekt fjell, flekker av rødt og blått som ringer ut mot trykkets kremfargede grunn. Van Gogh hadde samlet slike trykk i Paris og støttet seg stadig på dem for ideer om flat farge og ren kontur, og tilstedeværelsen her, i et rom han knapt hadde forlatt, sier noe om hvor blikket hans fortsatt ville hen, selv i bedring.
Til høyre lukker en høy vindusramme eller dørramme i kjølig blågrått komposisjonen og holder varmen i rommet i sjakk. Trykket og vinduet står i motsatte temperaturer, det ene et glimt av farge hentet inn fra andre steder, det andre det enkle grå lyset fra en Arles-vinter som presser mot glasset.
Hvordan malingen er lagt på
Frakken er bygget av korte, insisterende strøk av grønt lagt over en mørkere grønn grunn, så stoffet ser ut til å holde sin egen skygge. Pelsluen er enda tykkere, utført i buttete klatter av svart og blått som fanger virkelig lys fra lerretets overflate. Mot alt dette er bandasjen malt nesten flatt og svært hvitt, det ene partiet i bildet uten synlig kamp i seg.
Van Gogh satte den grønne frakken mot en vegg av varm guloker, en paring av nesten komplementære farger han brukte igjen og igjen for å få et bilde til å suse uten å heve stemmen. Effekten her er ikke feirende. Den stabiliserer bildet, slik en holdt pust stabiliserer en hånd.
På en vegg, i virkelig lys
Originalen måler beskjedne 50 x 60,5 centimeter og holdes av Courtauld Gallery i London, nært nok i skala til at ansiktet leses i noe nær naturlig størrelse. Den størrelsen betyr mer enn det høres ut som: dette er et bilde laget for et nært møte, ikke et stort.
Under varmt kveldslys blir den gule veggen bak ham dypere og den grønne frakken synker inn i skyggen, slik at bandasjen og de bleke øynene er de to tingene som fortsatt fanger lys. Under det flatere morgenlyset får trykket tilbake fargen sin og hele overflaten leses jevnere, nærmere slik Van Gogh selv ville ha sett det tørke på det leide rommet sitt i januar 1889.
Det som forblir konstant, uansett lys, er blikket. Uansett hvor bildet henger, er det det ene elementet som ikke forskyver seg med rommet rundt seg.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Courtauld Gallery samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.