Selvportrett med filthatt: Historie, betydning og penselarbeid
Vincent van Gogh ankom Paris i mars 1886, dukket uanmeldt opp på broren Theos dør i Rue Laval, en nederlandsk maler av mørke, jordbundne interiører som snart skulle kastes inn i midten av fransk moderne kunst. Han hadde forlatt Antwerpen i hast, med dårlig helse og studiavgiftene ved akademiet knapt brukt opp. Theo, en kunsthandler med førstehåndsinnsikt i den nye kunsten som kom ut av Montmartre-studioene, tok ham inn og bygget i praksis opp brorens blikk på nytt i løpet av de følgende to årene.
Penger til modeller var knappe, som alltid for Van Gogh, så han vendte speilet mot seg selv. Selvportrettering ble en arbeidsmetode like mye som et motiv, en måte å øve på et ansikt i ulike lys og male uten å betale en sitter per time. Dette maleriet tilhører den første perioden av Paris-månedene, malt i 1886, da vanen så vidt var begynt.
Bildet er beskjedent i format, 32,5 x 41,5 centimeter, nær nok faktisk hode- og skulderstørrelse til at møtet føles umiddelbart snarere enn iscenesatt. Det er ikke en stor erklæring om ankomst. Det leses mer som en privat øvelse, en mann som finner ut hvordan han så ut i denne nye byen og dette nye lyset.
Et ansikt holdt mellom hatteskygge og krage
Hatten dominerer den øvre halvdelen av lerretet, en mørk filtform med en bred, mykt avrundet brem som senker seg lavt over pannen. Fargen ligger et sted mellom flaskegrønn og nesten svart, malt uten den fine finishen som er gitt ansiktet under den, mer en masse enn en beskrevet gjenstand.
Under den bremmen er ansiktet opplyst forfra, blekt og litt voksaktig mot det omkringliggende mørket. Pannen har synlige furer, korte bekymrede strøk som skjærer seg gjennom huden, og de dyptliggende øynene, gråblå og lett senkede, møter betrakteren rett på uten å mykne.
Et kort, rødlig skjegg og bart dekker den nedre delen av ansiktet, den rødgule tonen det eneste varme innslaget mot så mye brunt og grønt. Under det skimtes et stripete skjerf, blått mot hvitt, som bryter kragelinjen før den mørke frakken lukker seg igjen over skuldrene.
Maling som fortsatt bærer sin nederlandske vekt
Se på hvor ujevnt oppmerksomheten faller over lerretet. Ansiktet er bearbeidet med korte, kontrollerte strøk som følger strukturen i kinnben og panne, mens hatten, frakken og bakgrunnen er lagt inn med bredere, løsere strøk som knapt bryr seg om å beskrive noe utover masse og skygge.
Den ubalansen er bildets egentlige motiv. Van Gogh hadde tilbrakt sine nederlandske år med å blande gråtoner, umbra og flaskegrønt for bondeinteriører, og den paletten har ennå ikke løsnet her. Bakgrunnen er en skrapt, stripete mørkerød farge, nærmere gammel møbellakk enn den impresjonistiske fargen han snart skulle møte i Cormons studio og i galleriene rundt seg.
Det som har endret seg, er behandlingen av ansiktet selv, strammere og mer søkende enn portrettene hans fra Nuenen, som om han nå malte for å forstå snarere enn bare for å registrere. Frakken og hatten tilhører fortsatt Holland. Øynene tilhører en mann som allerede stiller seg nye spørsmål.
Et blikk som ikke slipper taket
Det som først slår en betrakter, før hatten eller frakken i det hele tatt registreres, er blikkets direkthet. Van Gogh vender seg ikke bort fra seg selv, og han smigrer ikke det han ser, munnen stram, øynene lett vaktsomme under den tunge bremmen.
Det ligger lite forfengelighet i det, og lite iscenesettelse også. Dette er nærmere en arbeidsnotat enn en ferdig erklæring, et ansikt sjekket mot et speil og festet til lerretet mens malingen fortsatt var bearbeidbar, noe som gir det en ubeskyttet kvalitet som hans senere, mer berømte selvportretter noen ganger bytter bort mot farge og dramatikk.
På en vegg, i skiftende lys
Hengt i et rom med skiftende dagslys oppfører et portrett bygget på så mye mørk grunn seg forskjellig gjennom dagen. I svakt lys synker hatten og frakken nesten til svart, og det bleke ansiktet ser ut til å henge fremover på egen hånd, fanget midt i en tanke. Under sterkere lys åpner den mørkerøde bakgrunnen seg, og penselarbeidet i frakken blir lesbart igjen, all den skrapte, rastløse malingen plutselig synlig.
Det belønner å bli sett på fra tvers over et rom og deretter på nært hold, de to visningene viser nesten forskjellige bilder, den ene en silhuett mot mørkerødt, den andre en studie i korte, bevisste strøk rundt et par årvåkne øyne.
Originalen henger på Van Gogh-museet i Amsterdam, ett bidrag blant de mange selvportrettene Van Gogh laget i disse Paris-årene, men et tidlig og forholdsvis edruelig et, malt før både fargen og penselarbeidet brøt løs.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.