Selvportrett med glass: Historie, betydning og penselarbeid
Sommeren 1887 hadde Vincent van Gogh bodd i Paris i godt over et år, delt en leilighet med broren Theo i Rue Lepic og tilbrakt dagene blant malere som snakket om farge slik kjemikere snakker om forbindelser. Han hadde kommet fra Antwerpen og arbeidet fortsatt i den mørke, jordnære paletten fra det nederlandske landskapet. Paris gjorde slutt på den vanen raskt.
Han falt inn i kretsen av malere som eksperimenterte med brutt farge, blant dem Signac og, gjennom trykkselgeren Julien Tanguy, eksemplet fra Seurat. Van Gogh begynte å legge malingen i små, atskilte strøk i stedet for blandede partier, og testet hvordan rødt mot grønt eller blått mot oransje kunne få en flate til å se ut som om den vibrerte i stedet for bare å beskrive et ansikt. Selvportrett med glass, malt i 1887, er et av resultatene av det eksperimentet.
En modell som ikke kostet noe
Modeller var en luksus Van Gogh sjelden hadde råd til i Paris. Et speil og hans eget ansikt løste det problemet, og han vendte tilbake til det besatt, og produserte mer enn tjue selvportretter i løpet av sine to år i byen. Hvert av dem leses mindre som forfengelighet enn som øvelse, en måte å drive en ny teknikk på et motiv han ikke trengte å betale eller overtale til å sitte stille.
Dette lerretet bærer signaturen hans og årstallet i øvre venstre hjørne, skrevet enkelt som Vincent 87. Med sine 50 x 61 centimeter er det et beskjedent, tett beskåret bilde, laget for studium snarere enn for utstilling, og det tilhører nå Van Gogh Museum i Amsterdam.
Hva lerretet viser
Van Gogh fremstiller seg selv i halvfigur, vendt litt slik at blikket møter betrakteren i en vinkel snarere enn rett på. En pipe er klemt mellom tennene, stammen peker nedover forbi skjegget, og i nedre høyre hjørne står et glass med en mørkerød væske på den usynlige kanten av et bord eller en avsats.
Jakken hans er en dyp, nesten svart blågrønn, malt i korte, ribbede strøk som fanger lyset ujevnt over skuldrene. En myk hvit krage åpner seg ved halsen, det ene partiet i bildet der ingen farge kjemper om oppmerksomheten. Nær venstre skulder bryter en liten flekk av løs blå, grønn og oker det mørke stoffet, som om en fille eller en smøring av våt maling hadde strøket borti det mens han arbeidet.
Ansiktet hans er der teknikken vises tydeligst. Rosa, grønne og blekgule strøk ligger side om side over pannen og kinnene, aldri helt blandet, slik at huden ser ut til å flimre i stedet for å stå stille. Håret og skjegget, et rødlig ingefærblondt, er bygget på samme måte, duppet i stedet for skyggelagt, og de blå øynene holder seg stødig under bryn tegnet med noen få mørke, bestemte linjer.
Farge bygget av små strøk
Bakgrunnen er der den nye metoden er lettest å lese på avstand. Det er ikke en flat vegg, men et felt av rust, oker og matt rødt lagt i korte, retningsbestemte streker som løper i ulike retninger rundt hodet, på noen steder nærmere skravering enn en malt flate. Ingenting i den beskriver et rom, den finnes bare for å fremheve figuren og for å la én varm farge krangle med en annen.
Over hele bildet er det et fint nettverk av overflatesprekker, den typen aldring som er vanlig for oljemaling fra denne tiden, som under streiflys legger til en andre, uplanlagt tekstur til Van Goghs egen rastløse penselføring. Malingen selv er tykk på noen steder, nesten dratt, og tynn på andre der lerretets vev fortsatt vises gjennom.
Det som gjør bildet sammenhengende, er en tilbakeholdenhet av et slag Van Gogh sjelden får æren for. Paletten er smal, bygget mest av røde, grønne og en håndfull varme nøytrale toner, og hvert strøk tilhører den begrensede familien. Det er et kontrollert eksperiment i hvor langt brutt farge kan bære en likhet før likheten oppløses i mønster, og her stopper det like før det punktet.
I et rom, forandrer seg med lyset
Sett fra tvers over et rom leses bildet først som et ansikt mot en varm, urolig grunn, glasset og pipen registreres først etterpå som små, spesifikke detaljer. Kom nærmere, og illusjonen faller fra hverandre i hundrevis av individuelle merker, ingen av dem beskriver noe på egen hånd.
Dagslys og lampelys behandler overflaten ulikt. I det flate ettermiddagslyset sitter rødt og grønt tett sammen, og ansiktet leses rolig. Under en lavere, varmere pære om kvelden kaster malingens rygger sine egne små skygger, og bildet får en grovere, mer opprørt karakter, nærmere hvordan det må ha sett ut nyferdig på staffeliet.
Det belønner den typen blikk de fleste malerier på en vegg aldri får, et første blikk fra døråpningen og et andre fra noen centimeter unna, hver av dem viser noe det andre gikk glipp av. Det er, til slutt, hva et selvportrett malt for øvelse snarere enn for en kunde fortsatt tilbyr et rom et århundre og mer senere: et ansikt arbeidet frem strøk for strøk, fortsatt lesbart, fortsatt litt uavklart.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.