Selvportrett med grå filtthatt: historien og betydningen
Ved vinteren 1887 hadde Vincent van Gogh bodd i Paris i nesten to år, og delt en trang leilighet i Rue Lepic med broren Theo. Pengene var knappe, og profesjonelle modeller kostet mer enn han hadde råd til, så han gjorde det han allerede hadde begynt å gjøre det året: han satte opp et lite lerret, plasserte et speil ved siden av og malte sitt eget ansikt.
Han hadde kommet til byen mens han fortsatt arbeidet i den mørke, jordnære paletten fra årene i Nederland. I løpet av noen måneder, gjennom Theos kontakter og studioene og kafeene på Montmartre, hadde han møtt Signac, Bernard og Toulouse-Lautrec, sett Seurats prikkete lerreter og begynt å teste de nye fargeteoriene selv, på den eneste modellen som aldri sendte regning.
Et hode omkranset av blått og oransje
Bakgrunnen i dette lille lerretet står ikke stille. Den dreier i tette konsentriske buer av kobolt og turkisblått, flekket med streker av brent oransje som ser ut å spinne utover fra bak hodet på modellen som en glorie fanget midt i rotasjonen.
Van Gogh bygde dette feltet av korte, kommaformede strøk lagt side om side i stedet for blandet, så oransje og blått fortsetter å virke mot hverandre selv på avstand. Blått og oransje står motsatt av hverandre på fargehjulet, og plassert kant mot kant slik vil de ikke falle til ro: effekten er en bakgrunn som summer i stedet for å trekke seg tilbake.
Ansiktet bærer den samme rastløsheten. Oker, blekgul, salviegrønn og rust er skravert i korte diagonale strøk som følger strukturen i kinnben, panne og kjeve, så malingen selv ser ut å modellere benet under den. Ingenting på denne overflaten er glattet ut; hvert plan i ansiktet er bygget av synlige, retningsbestemte merker.
Grå ull mot kobolt
Over det rastløse ansiktet sitter den grå filthatten som gir bildet sitt navn, med bremmen malt i strøk av blek salvie, lavendel og matt hvitt som fanger et kjøligere lys enn de varme fargene nedenfor. Det er en vanlig hatt, den typen en arbeidende pariseren kunne bruke uten å tenke over det, satt litt bakover så hele ansiktet er åpent for betrakteren.
Under kragen lukker en blå jakke med mørkere striper seg over en hvit skjorte og et løst knyttet halstørkle, malt i de samme raske, parallelle strøkene som fyller bakgrunnen, så figuren og omgivelsene deler én kontinuerlig rytme av merker. Klærne fremstår som nøkterne og respektable snarere enn moteriktige, antrekket til en mann med lite penger som likevel holdt seg presentabel.
Det som først møter øyet, er likevel blikket. Øynene er en kjølig grågrønn, plassert under tunge bryn, og de ser rett ut av lerretet med en jevn, urokkelig direkthet som fargene rundt ikke gjør noe for å myke opp.
Et ansikt som står inn for en modell
Van Gogh malte mer enn tjue selvportretter i løpet av sine to år i Paris, og praktisk nødvendighet var en del av grunnen: et speil og et lerret kostet ingenting utover hans egen tålmodighet, i en tid da det å leie en modell selv for en ettermiddag var en luksus. Men sittene ble også et laboratorium, en måte å prøve ut neoimpresjonistenes oppbrutte, atskilte penselarbeid på et motiv han kjente bedre enn noe annet.
Seurat og Signac arbeidet med små, jevne prikker påført med en nesten vitenskapelig distanse, og bygde form gjennom optisk blanding på trygg avstand fra motivet. Van Gogh lånte vokabularet, de atskilte berøringene av komplementærfarge, men drev merket selv videre: lengre, mer presserende, og fulgte følelsen i ansiktet snarere enn et fast system. Resultatet fremstår som personlig der de neoimpresjonistiske maleriene som inspirerte det, fremstår som kalkulerte.
På dette punktet i oppholdet malte han raskt og konstant, og tok til seg en ny måte å se farge på nesten i sanntid. Dette portrettet ligger nær slutten av læretiden i Paris, like før han forlot byen til Arles tidlig i 1888 på jakt etter sterkere lys og billigere liv.
Oppbevart i Van Gogh Museum, Amsterdam
Originalen måler 37,5 ganger 44 centimeter, lite nok til å ha blitt malt i én sammenhengende sittende økt foran et speil i den leiligheten på Montmartre. Den tilhører nå Van Gogh Museum i Amsterdam, en del av institusjonens dype beholdning av selvportrettene hans fra disse Paris-årene.
Den beskjedne størrelsen betyr noe foran lerretet. Det er ingen avstand å trekke seg tilbake i; ansiktet fyller rammen i nesten naturlig størrelse, og den omkransede bakgrunnen presser seg inn rundt det, så møtet føles umiddelbart snarere enn iscenesatt.
Hengt på en vegg hjemme beholder maleriet den samme rastløsheten. Morgenlys trekker frem de kjølige blåtonene i bakgrunnen og hatten; varmere lampe lys om kvelden drar oransjene og okrene i ansiktet frem, så det samme lerretet ser ut å skifte temperatur gjennom dagen. Øynene, uansett hvor lyset faller, fortsetter å møte rommet rett på.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.