Selvportrett med japansk trykk: Historie og betydning
En maler som gjenoppbygger seg selv i Montmartre
I 1887 hadde Vincent van Gogh vært i Paris i bortimot to år, bodd hos broren Theo i Montmartre og forsøkt å kvitte seg med den mørke, jordbundne paletten fra sine nederlandske år. Han hadde gått inn i en by midt i en krangel om farge, der impresjonistene brøt formen opp i lys og en yngre generasjon presset enda lenger mot rent, ublandet pigment.
Han hadde også falt for noe lenger hjemmefra. Japanske tresnitt, solgt billig i parisiske trykkerier og av forhandlere som Siegfried Bing, tilbød ham en helt annen logikk for bildeskaping: flat farge, bestemt kontur, mønster brukt som struktur snarere enn dekorasjon.
Van Gogh beundret ikke disse trykkene på avstand. Han kjøpte hundrevis av dem, festet dem til veggene sine, og i 1887 var han med på å organisere en offentlig visning av samlingen sin på en kafé i Montmartre. Å male seg selv med ett av dem ved skulderen var en måte å erklære hvor hans nye arbeid var på vei.
Et ansikt satt sammen av små, bevisste strøk
Selvportrettet viser Van Gogh fra brystet og opp, hodet vendt svært lett, øynene som møter betrakteren uten varme eller opptreden. Han er skallet, det kortklipte håret og det fyldige skjegget gjengitt ikke som sammenhengende masse, men som dusinvis av korte, atskilte strøk lagt side om side.
Huden i ansiktet er bygget på samme måte. I stedet for blandede hudtoner setter Van Gogh strøk av gult, blekgrønt og mykt oransje direkte ved siden av hverandre, og lar øyet gjøre blandingen på avstand. På nært hold oppløses ansiktet nesten i rent mønster; tre et skritt tilbake og det setter seg sammen igjen til en trøtt, årvåken mann.
Skjegget hans bærer den mest mettede fargen i maleriet, oker og rustoransje kjemmet i form med raske, utstrålende penselberøringer. Mot det er øynene plukket ut i kjølig grønt, små og dyptliggende, noe som gir ansiktet dets stødighet selv når alt rundt det ser ut til å vibrere.
Bakgrunnen som en annen form for portrett
Bak ham er veggen ikke en vegg i noen tradisjonell forstand. Van Gogh dekker den med tette bånd av retningsbestemt farge, blek blågrønn og varm strågul trukket ut i vertikale og diagonale strøk som ekkoer mønsteret i trykket han eide og festet nær staffeliet sitt.
Det er ingen forsøk på dybde her. Bakgrunnen fremstår som flat, nesten vevd, nærmere tekstil eller skjerm enn en stue, og den flatheten er poenget. Den låner det japanske trykkets avvisning av illusjonistisk rom og gjør Van Goghs eget atelier til noe nærmere en trykt overflate.
Effekten er at modellen og omgivelsene er malt med samme vokabular. Ingenting i bildet er gjengitt som solid, sammenhengende form. Ansikt, skjegg, jakke og vegg er alle bygget av de samme korte, insisterende merkene, så hele lerretet ser ut til å nynne på én tonehøyde.
Et lite lerret som bærer svært mye
Selvportrett med japansk trykk måler bare 35 ganger 44 centimeter, lite nok til å ha blitt arbeidet med på nært hold, i den tiden Van Gogh kunne gripe til seg mellom oppdrag og kravene fra Theos gallerijobb. Den beskjedne størrelsen er en del av hvordan det ble laget: raskt, direkte, uten luksusen av en stor atelierkomposisjon.
Han malte seg selv ofte i disse Paris-årene fordi modeller kostet penger han ikke hadde, og et speil kostet ingenting. Hvert selvportrett ble et sted å teste en idé, en fargekombinasjon eller en måte å bygge et hode av merker i stedet for skyggelegging, før leksjonen ble ført videre til annet arbeid.
Dette spesielle lerretet, malt i 1887, tilhører nå Emile Dreyfus-samlingen. Oppføringen ligger blant de dokumenterte verkene fra et år der Van Goghs palett ble dramatisk lysere og penselføringen hans ble synlig mer presserende, et skifte som ville føre ham sørover til Arles innen måneder.
Hva maleriet gjør i et rom
Hengt der dagslys kan nå det, skifter dette portrettet karakter gjennom dagen. I flatt, jevnt lys faller de små strøkene til ro i en sammenhengende, lett streng likhet. Under lavere eller mer skrått lys fanger malingsryggene skygge og hele overflaten ser ut til å løsne, idet både ansiktet og bakgrunnen brytes tilbake i sine enkeltmerker.
Den ustabiliteten er ikke en feil som skal rettes opp med god belysning. Det er maleriet som gjør det Van Gogh bygget det til å gjøre: aldri helt stille, aldri fullt ut oppløst i én enkelt lesning, et lite lerret som stadig ber om å bli sett på igjen.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Emile Dreyfus collection samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.