Selvportrett med pipe og stråhatt: historien bak
Våren 1887 hadde Vincent van Gogh bodd i Paris i over et år, og han begynte å gå tom for modeller han hadde råd til. Broren Theo holdt husholdningen gående på en kunsthandleres beskjedne inntekt, og sittende modeller kostet penger Vincent ikke hadde å avse. Så han vendte speilet mot seg selv, igjen og igjen, og brukte sitt eget ansikt til å arbeide seg gjennom alt han lærte av malerne rundt seg. Dette lille lerretet, tretti ganger førtito centimeter, er et resultat av dette selvpålagte læreåret.
Et ansikt brukt som laboratorium
Van Gogh hadde kommet til Paris mens han ennå malte i den mørke, jordnære stilen fra Nuenen og Antwerpen. I løpet av noen måneder studerte han impressionismen inngående, den brutte fargen hos Pissarro og Signac, de flate planene og de dristige konturene fra japanske tresnitt som ble handlet og samlet over hele byen.
Han hadde ikke råd til å leie de modellene han trengte for å prøve ut disse ideene ordentlig, så han satt modell for seg selv i stedet. I løpet av omtrent to år i Paris malte han mer enn tjue selvportretter, hvert ett en annen prøve på farge, penselføring eller stemning, og dette er blant de mest direkte i gruppen.
Stråhatten er ikke en studiorekvisitt valgt for effektens skyld. Det var vanlig hodeplagg for landsbyfolk, den typen han hadde båret og malt på bønder tilbake i Brabant, og her sitter den merkelig, nesten utfordrende, over et ansikt som ellers er helt Paris: årvåkent, vaktsomt, utført i farge snarere enn skygge.
Hva lerretet faktisk rommer
Hatten fyller nesten hele den øvre halvdelen av bildet, med den brede bremmen vippet ned i en vinkel slik at halve ansiktet faller inn i skyggen dens. Van Gogh har bygget den opp av lange, utstrålende strøk av gult og oker, med kjøligere gråblått lagt inn i vevingen der strået fanger skygge, slik at hatten fremstår som vevd og tredimensjonal snarere enn flat.
Under den vender ansiktet seg litt bort fra betrakteren mens øynene forblir festet på dem, en liten spenning som gir portrettet dets årvåkenhet. Huden er ikke malt slik hud vanligvis er: grønt løper langs kinnbenet og rundt øyehulen, rosa farger nesen, og oker og hvitt ligger side om side i korte, separate berøringer snarere enn blandede toner.
En rødlig pipe er klemt fast i skjegget, med stammen som strekker seg ut mot høyre i lerretet og bryter komposisjonens symmetri. Selve skjegget er en kratt av raske strøk, ingefær og brunt gjennomskutt av hvitt og svart, bygget opp med samme økonomi i virkemidlene som hatten over det.
Skuldrene faller bort i løse, skurrende strøk av blågrønt, en jakke eller arbeidsfrakk gjengitt nesten som et felt av skravering snarere enn et beskrevet plagg. Bak figuren er bakgrunnen holdt tynn og blek, en varm off-white bearbeidet med svake diagonale strøk som lar lerretets veving skinne gjennom, mer skisse enn ferdig omgivelse.
Farge som gjør lysets arbeid
Ingenting her er modellert med tradisjonelt lys og skygge. I stedet setter Van Gogh farge mot farge: gullet i hatten mot den bleke grunnen, grønt i det skyggelagte kinnet mot varm oker på den belyste siden, blågrønt i jakken mot oransje i skjegget.
Dette er leksen han hadde absorbert fra nyimpresjonistene den våren, at et ansikt kunne bygges opp av komplementære berøringer plassert side om side snarere enn glattet ut til én enkelt hudtone. Han adopterte aldri deres strenge punktilistiske metode fullt ut, men vanen med å la små strøk av kontrasterende farge gjøre modelleringen ble hos ham resten av livet.
Resultatet er et ansikt som ser ut til å vibrere svakt selv i stillhet, holdt sammen mindre av anatomi enn av balansen mellom varme og kjølige partier på tvers av det. Det er et bildet som virker uferdig på steder, og denne ruheten er en del av det som får det til å føles som et arbeidsdokument snarere enn et formelt portrett.
Et lite lerret som står sitt
Med sine tretti ganger førtito centimeter er dette et beskjedent objekt, nærmere en studie enn et storslått portrett, og den skalaen passer til det det er: en privat øvelse, malt raskt, ikke en bestilt uttalelse. Sett på nært hold, i den typen lys et studiekammer eller en gang gir det, skiller de enkelte strøkene seg ut, gull ved siden av grått, grønt ved siden av rosa, og bildet blir nesten abstrakt.
Ta et skritt tilbake, eller la lyset i et rom skifte mot kvelden, og de samme strøkene løser seg opp til et ansikt igjen, et som møter blikket ditt fra under bremmen på en hatt med en direkthet få formelle portretter mestrer. Originalen henger i dag i Stedelijk Museum Amsterdam, hvor den står som en av de enklere, mer søkende oppføringene i Van Goghs lange rekke av Paris-selvportretter, mindre om forfengelighet enn om en maler som lærer seg å se i farge.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Stedelijk Museum Amsterdam samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.