Selvportrett med pipe: historie, betydning og maleteknikk
Ankomst til Paris
Vincent van Gogh nådde Paris i mars 1886 og flyttet inn i broren Theos leilighet nesten uten forvarsel. Han var trettitre år, stort sett selvlært, og hadde tilbrakt de foregående årene med å male vevere og potetspisere i det flate, brune lyset i Nuenen. Paris var et helt annet klima, tettpakket med argumentene til impresjonistiske og nyimpresjonistiske malere han bare hadde lest om i brev.
Han ankom ikke med flytende kjennskap til det nye visuelle språket rundt seg. Dette selvportrettet, malt i 1886, tilhører hans første måneder i byen, før den brutte fargen og det oppkvikkede penselarbeidet i hans senere Paris-lerreter tok overhånd. Paletten er fortsatt stort sett den han hadde med seg fra Nederland.
Et ansikt halvt i skygge
Maleriet er lite, bare 38 ganger 46 centimeter, og det ber om å bli sett på fra nært hold. Van Gogh presenterer seg selv fra brystet og opp, iført en mørk frakk med en blek krage og kragebånd så vidt synlig under skjegget. En leirpipe er klemt fast i munnen hans, stammen peker nedover, en tråd av farge stiger opp fra pipen.
Lyset faller fra øvre venstre side, fanger issen hans og venstre side av ansiktet mens høyre side synker ned i en varm, rødlig skygge. Håret og skjegget er i en kobberfarget ingefærfarge, malt i korte, tørre strøk som fanger lyset annerledes enn den jevnere modelleringen av huden. Øynene hans møter ikke betrakteren direkte; de er rettet litt til siden, årvåkne snarere enn konfronterende.
Bak ham er grunnen en mørk, spraglete rødbrun, skrapt og bearbeidet med synlige penselmerker snarere enn lagt flatt. Den gir ingen følelse av et rom eller et vindu, bare en grunn, tett atmosfære som presser seg inn rundt den sittende. Mot det mørket blir den bleke pannen den enkelt lyseste tonen i maleriet, stedet øyet vender tilbake til først.
Å sitte for seg selv
Van Gogh hadde ikke råd til profesjonelle modeller med noen regelmessighet, og i Paris vendte han seg til det ene ansiktet som ikke kostet ham noe: sitt eget. I løpet av sine to år i byen malte han seg selv opp mot tjue ganger, ved hjelp av et lite speil som sto støttet opp i rommet hans.
Hvert forsøk lot ham teste noe uten å måtte forhandle om en sitteavgift eller en fremmeds tålmodighet. Et selvportrett kunne startes og forlates i løpet av en ettermiddag, og deretter tas opp igjen neste dag med malingen fortsatt brukbar. Den gjentakelsen ble i praksis hans private undervisning i det nye maleriet han møtte på utstillinger og i kunstneratelierer rundt Montmartre.
Sett mot selvportrettene han malte bare et år eller to senere, med deres brutte fargestrøk og nesten sjokkerende klarhet, fremstår dette som tilbakeholdent. Pipen og det jevne blikket tilhører en mann som fortsatt presenterer seg selv i noe nær hans gamle nederlandske maner, selv mens byen rundt ham dro blikket hans andre steder.
En hånd fortsatt lojal mot Nuenen
Penselarbeidet her er fast og oppbygd i flekker snarere enn de raske, retningsbestemte strøkene som snart skulle definere hans modne stil. På pannen og kinnet er malingen blandet med en viss omhu, og modellerer benet under huden i gråtoner, oker og innslag av grønt. Skjegget og håret er håndtert friere, med korte, spenstige merker som antyder tekstur uten å beskrive hver enkelt hårstrå.
Frakken og bakgrunnen er malt enda løsere, nesten som en motvekt til den strammere behandlingen av ansiktet. Van Gogh ønsket tydelig at oppmerksomheten skulle falle på hodet, og han brukte både lys og penselarbeid for å sikre at den gjør det. Det er lite av impasto-teknikken han senere skulle stable opp på lerretet; overflaten holder seg forholdsvis tilbakeholden gjennomgående.
Det som gjør bildet verdt å stanse ved, er nettopp denne spenningen mellom en gammel, forsiktig hånd og et nytt sett med ideer som presser på i kantene. Ingenting her er prangende, men valget om å male sitt eget ubeskyttede, trette ansikt, snarere enn et smigrende eller komponert et, bærer allerede den ærligheten som skulle prege hans senere selvportretter.
Hvor det befinner seg nå
Maleriet eies av Van Gogh Museum i Amsterdam, en del av en samling som sporer utviklingen hans år for år. Plassert blant hans andre Paris-lerreter fra 1886 der, fremstår det klart som et vendepunkt, øyeblikket før fargen hans åpnet seg.
På en vegg i et hjem, borte fra den sekvensen, oppfører det seg annerledes. I svakt lys trekker bruntone og nesten-svarte i frakken og bakgrunnen seg nesten helt tilbake, og lar den opplyste siden av ansiktet henge alene. Under en sterkere lampe eller dagslys kommer de rødlige undertonene i skyggen og ingefærfargen i skjegget frem, og bildet varmes betraktelig opp.
Det belønner den typen blikk Van Gogh selv hadde ved speilet: langsomt, nært og gjentatt. Et portrett så stille kunngjør seg ikke på tvers av et rom, men det holder oppmerksomheten når det først er funnet, på samme måte som et ansikt man uventet får øye på i en dunkel korridor holder oppmerksomheten.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.