Selvportrett med stråhatt: Historie og betydning
I 1887 hadde Vincent van Gogh vært i Paris i litt over ett år, og delte en leilighet med broren Theo i Rue Lepic, og penger til leide modeller strakk sjelden lenger enn til et brød. Han løste det problemet slik han ofte gjorde: han satte opp et speil og malte seg selv. Selvportrett med stråhatt, datert til 1887, er ett resultat av den vanen, et lite lerret som fanger ham midt i et eksperiment snarere enn mens han poserer for ettertiden.
Paris-årene betydde mye fordi de utsatte ham, nesten over natten, for malere han knapt hadde kjent i Nederland, fra Pissarro til kretsen rundt Seurat. Dette bildet, nå i samlingen til Van Gogh Museum, viser en maler som fortsatt arbeider med hva deres eksempel betydde for hans egen hånd.
Et ansikt vendt sidelengs, ikke mot betrakteren
Hodet fyller mesteparten av det lille lerretet, 31 x 41 centimeter, og det vender seg like utenfor midten, slik at øynene møter betrakteren i en vinkel snarere enn rett på. Den lille vridningen hindrer bildet i å fremstå som en enkel speilsjekk.
En bredbremmet stråhatt sitter lavt på hodet, kronen og bremmen bygget av korte, buede strøk i gult, oker og en blekere kremfarge der lyset treffer flettverket. Bremmen kaster en myk skygge over den øvre halvdelen av ansiktet, slik at pannen ligger i kjøligere farge mens kinnene og nesen bærer varmen fra direkte lys.
Under hatten rammer et rødgullskjegg og bart, lagt ned i løse, oppovergående strøk, inn en munn holdt i en flat, lukket linje. Øynene, i en blek blågrå, er det eneste området med virkelig stillhet på lerretet, festet på noe like bak betrakterens skulder snarere enn på betrakteren.
Blått som svarer gult
Van Gogh bygget hele bildet på en enkelt kontrast: den varme gule fargen på hatten mot en bakgrunn utført helt i blåtoner, lagt i korte diagonale strøk som løper nesten som kammelinjer over lerretet. Mørkere teal og grønne innslag bryter opp det blå feltet, slik at det aldri faller til ro som en flat vask.
Jakken hans ligger i samme blå familie som bakgrunnen, slik at frakken nesten løses opp i den, og bare en blek grønnlig krage ved halsen og en flis av hvit skjortekrage skiller figuren fra grunnen. Denne nærheten i fargetone virker bevisst, den slags gult-mot-blått-paring som de parisiske malerne han lærte av brukte for å få et lerret til å synes å nynne snarere enn å stå stille.
Ingensteds på overflaten er fargen blandet glatt. Hvert strøk forblir synlig seg selv, satt ved siden av naboen snarere enn smeltet sammen med det, slik at malingen beholder en svak flimring selv når bildet ses fra tvers over et rom.
Maling som et vitnesbyrd om hastighet
Penselarbeidet er kort og gjentatt snarere enn langt og beskrivende, og van Gogh gjør ingen anstrengelse for å skjule det. Strøkene i hatten går én vei, strøkene i bakgrunnen en annen, strøkene i skjegget en tredje, slik at bildet nesten leses som et diagram over hånden som laget det.
Denne direktheten kom av nødvendighet like mye som av ambisjon. Å arbeide fra sitt eget speilbilde betydde å arbeide raskt, før positur eller lys skiftet, og de raske, atskilte malingsmerkene er delvis et vitnesbyrd om den hastverket.
I 1887 var det også en etablert metode snarere enn et tilfelle. Gjennom hans rekke av Paris-selvportretter, hvorav dette er ett av mange, brukte van Gogh sitt eget ansikt igjen og igjen for å teste hvor langt brutt farge og korte, retningsbestemte strøk kunne gå før likheten vek plassen for malingen selv.
Et lite lerret som rommer et rom
Med sine 31 x 41 centimeter er originalen nær skalaen til en stor bok, laget for å møtes på nært hold snarere enn å leses fra tvers over en sal. Gjengitt i den størrelsen eller større holder den samme nærheten: hatten og øynene forblir det første et rom legger merke til.
Morgenlys har en tendens til å flate ut blåtonene til et enkelt stille felt, slik at den gule hatten nesten leses alene mot veggen bak den. Kvelds- eller lampelys varmer de samme blåtonene mot fiolett og trekker det grønne ut av kragen, slik at bildet skifter stemning uten at et eneste strøk endres.
Det som forblir konstant, er blikkets vinkel. Uansett hvor maleriet henger, fortsetter det sidelengs blikket å møte den som kommer inn i rommet, i en vinkel, aldri helt rett på, noe av grunnen til at det belønner et andre og tredje blikk snarere enn å falle til ro etter det første.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.