Selvportrett som maler: Historie, betydning og penselstrøk
En maler som nettopp er ankommet Paris
Tidlig i 1886 gikk Vincent van Gogh av toget fra Antwerpen og flyttet inn hos broren Theo i Paris. Han hadde forlatt studiene ved akademiet i Antwerpen etter bare noen uker, uvillig til å bli rettet på av lærere som ville at han skulle tegne som alle andre. Paris skulle være en ny start, nær kunsthandleren som sørget for at han fikk mat, og galleriene som var i ferd med å skrive om hva et maleri kunne se ut som.
Han ankom med års arbeid gjort i det flate, brune lyset på det nederlandske landsbygda, bilder av vevere og potetgravere bygget opp av jordpigmenter og skygge. Rundt ham nå hang lerret av Monet, Pissarro og de yngre impresjonistene, fulle av brutt farge og friluft. Han hadde ennå ikke selv tatt i bruk den paletten. Dette portrettet, malt i 1886 og med et beskjedent mål på 38,5 ganger 46,5 centimeter, ble laget i gapet mellom de to.
Et ansikt holdt tett inntil lerretet
Van Gogh maler seg selv presset nær staffeliet sitt, nær nok til at den trestøtten skjærer tvers over nedre høyre del av bildet. Han har på seg en mørk filt hatt trukket lavt ned over pannen, og skyggen fra bremmen faller mykt over øynene. Under den er ansiktet det eneste bleke, varme innslaget i hele komposisjonen, bygget opp i oker og rosa mot det omkringliggende mørket.
Blikket hans møter betrakteren direkte, verken posert eller spillende. Det finnes ingenting av den teatralske intensiteten fra hans senere selvportretter fra Saint-Remy her. Dette er en arbeidende maler fanget midt i en tanke, skjegget rødlig og ustelt, kragen slått opp mot en kulde som ser ut til å høre like mye til rommet som til årstiden.
En grønnlig svart frakk dekker skuldrene hans, og foldene er fremhevet med lange, løse strøk snarere enn omhyggelig modellering. Et skjerf eller en krage i dypere grønt faller ved halsen hans og gjenskaper den grumsete olivenfargen på veggen bak ham. Ingenting i klærne eller omgivelsene ber om å bli sett på. Alt leder blikket tilbake til ansiktet og, like under det, til hendene hans.
Den eneste fargen i rommet
Se ned, og bildet skifter fullstendig register. I nedre venstre hjørne, på et bord fullt av redskaper, har Van Gogh lagt fra seg en liten haug med maling: klatter av rødt, grønt, oker og krittaktig hvitt, presset rett fra tuben eller skrapet fersk over på treet. Det er det eneste partiet med ubeskyttet farge på et ellers dunkelt lerret.
Den kontrasten er det stille argumentet i hele bildet. Alt rundt maleren, frakken hans, hatten, veggen, staffeliet, er malt i de tonale, tettliggende brune og grønne tonene han hadde lært i Nederland. Bare paletten selv innrømmer hva som var i vente: rent pigment, lagt ned nesten uaktsomt, og venter på å bli plukket opp.
Det leses mindre som dekorasjon enn som bevis. Her er materialet en maler faktisk arbeider med, satt opp mot den dempede verdenen han på det tidspunktet fortsatt valgte å male i. Klattene av rødt og grønt er små, men de er det mest høylytte i bildet.
Penselarbeid fortsatt forankret i Nuenen
Malingen er gjennomgående tykt og søkende påført, snarere enn glatt. Van Gogh bygger frakken og bakgrunnen med synlige, dradd strøk, slik at rygger av pigment fanger lyset ujevnt over overflaten. Veggen bak ham er ikke et flatt felt, men en bearbeidet, skrubbet grønn, strøket på i overlappende strøk som holder overflaten urolig selv der fargen knapt endres.
Dette er fortsatt gjenkjennelig teknikken fra Nuenen-årene hans, da han modellerte form gjennom tone snarere enn gjennom separate strøk av kontrasterende farge. Ansiktet er unntaket, bygget med litt mer omhu og i en varmere tone, som om han tillot seg mer oppmerksomhet der enn noe annet sted på lerretet. Likevel ligner ingenting i bildet ennå på den brutte, prismatiske berøringen han ville ta i bruk i løpet av månedene etter at han slo seg ned i byen.
Det gapet mellom metode og omgivelser er det som gjør portrettet verdt å stanse ved. Det er ikke et maleri om impresjonismen, og det er heller ikke et maleri som fortsatt befinner seg helt innenfor den nederlandske tradisjonen. Det sitter nøyaktig på datoen det bærer, et enkelt år, 1886, fanget mellom to måter å se på.
Hva det gjør på en vegg
Hengt i et rom er dette ikke et bilde som annonserer seg selv fra den andre siden av en døråpning. Fargene ligger lavt og tett sammen, grønt glir over i svart, brunt i dypere brunt, slik at det på avstand nesten kan leses som én mørk form med et blekt ansikt hengende i seg. Først når man kommer nærmere, løses rommet opp: staffeliet, de krumme skuldrene, den lille lyse fargeflekkens sår på paletten.
Morgenlys trekker fram varmen i ansiktet og det svake røde i skjegget, og mykner det omkringliggende mørket til noe nærmere grønt enn svart. I lampelys om kvelden faller toneverdiene sammen enda mer, og malerens øyne blir det ene stedet bildet holder fast i deg. Det belønner å bli levd med snarere enn å bli kastet et blikk på, et lerret som holder litt av seg selv tilbake ved første blikk.
Originalen henger i dag i Van Gogh-museet i Amsterdam, hvor den er katalogisert blant kunstnerens tidligste Paris-arbeider. Sett der eller reprodusert hjemme, forblir det et lite, med vilje uglamorøst bilde av en mann som bestemmer, i sanntid og foran sitt eget staffeli, hva slags maler han var i ferd med å bli.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.