Selvportrett tilegnet Gauguin: historie og betydning
En gave før Det gule huset
I september 1888 hadde Vincent van Gogh vært i Arles i seks måneder og arbeidet mot idéen sin om et Sørens studio, et fellesskap av malere som delte et hus og en måte å se på. Han hadde leid Det gule huset på Place Lamartine og ventet på at Paul Gauguin, som fortsatt var i Bretagne, skulle si ja til å komme og dele det med ham.
Før Gauguins ankomst ble de to mennene enige om å utveksle malte selvportretter, en skikk de hadde hørt ble praktisert blant japanske kunstnervenner. Van Gogh malte sin halvdel av utvekslingen raskt og sendte den nordover som en slags pant, et bilde av seg selv som sto i stedet for brevene han allerede hadde sendt.
Han skrev en dedikasjon til Gauguin langs den øvre kanten av den grønne grunnen og ga bildet sin fulle tittel, Selvportrett, dedikert til Paul Gauguin. Gauguin nådde ikke Arles før en måned senere, og de to mennene skulle bo og arbeide sammen der i knapt ni uker.
Et barbert hode mot malakittgrønt
Lerretet er lite og nært, bare 50,3 ganger 61,5 centimeter, og Van Gogh fyller nesten hele det med sitt eget hode og sine skuldre. Det er ikke plass, ikke vindu, ikke gjenstand ved siden av ham; malingen løper nesten helt ut til alle fire kanter av panelet.
Han viser seg selv med håret klippet tett inntil skallen, øyenbrynene og skjegget i samme varme rødlige farge, øynene sammentrukket og trukket oppover i de ytre krokene. Han ser ikke rett ut på betrakteren; blikket glir litt til den ene siden, årvåkent snarere enn åpent.
Han har på seg en enkel mørk jakke med en linje av blått langs jakkeslaget, kneppet over en hvit skjorte festet ved halsen med en liten rund spenne. Bak ham er grunnen et jevnt felt av blek malakittgrønn, brutt bare av den inskripsjonen øverst.
Portrettet av en bonze
Van Gogh forklarte bildet selv, i et brev skrevet for å følge det sørover. Han hadde tenkt det, sa han, som portrettet av en bonze, en enkel tilbeder av den evige Buddha, og han ba Gauguin lese det barberte hodet og de skrå øynene i det lyset, som en valgt rolle snarere enn en vanlig avbildning.
Idéen lente seg på begge menns beundring for japanske treblokktrykk, en begeistring Van Gogh hadde båret med seg siden årene i Paris og hadde skrevet utførlig om fra Arles. Gauguins eget dedikerte selvportrett, malt for den samme utvekslingen, slo en svært annen tone an.
Van Goghs versjon leses mindre som en registrering av trekkene hans enn som en erklæring om hensikt. Han malte det i det nøyaktige øyeblikket han satset sparepengene sine, brorens tålmodighet og sin egen helse på håpet om at Gauguins ankomst ville gjøre Sørens studio virkelig.
Farge lagt bart
Ansiktet er bygget opp av varm, direkte farge: rosa over kinnbenet, gult ved tinningen, satt rett mot det kjølige grønne bak det med nesten ingen myk overgang mellom de to. Det sammenstøtet mellom varmt og kjølig gjør arbeidet som skygge og halvtone ville gjøre i et mer konvensjonelt portrett.
Jakken er lagt i løse, diagonale strøk som fanger lyset ulikt avhengig av hvor en betrakter står foran det. Ansiktet er behandlet finere, merkene følger strukturen i kinn, panne og kjeve snarere enn å blande seg til en jevn overflate.
Ingenting her er glattet ut. Selv den grønne grunnen, som fra tvers over et rom leses som et flatt, dekorativt felt, bryter opp på nært hold i tydelige, synlige strøk av maling lagt mot hverandre.
Fra konfiskering til Cambridge
Maleriets senere historie bærer sin egen vekt. Det gikk gjennom samlingen «degenerert kunst», verk trukket fra tysk offentlig utstilling i 1930-årene under nazistenes kampanje mot moderne og ekspresjonistisk maleri, før det til slutt krysset Atlanterhavet.
Det holdes i dag av Harvard Art Museums, i Fogg Museum, Cambridge, Massachusetts. Det overlevde et tiår der malerier svært like det ble beslaglagt og solgt bort andre steder bare for å være moderne.
På en vegg skifter den malakittgrønne grunnen gjennom dagen. Under varmt kveldslys heller den mot turkis; under kjøligere dagslys legger den seg nærmere jade, og det rødlige skjegget og det bleke, årvåkne ansiktet leses ulikt mot det hver gang.
Van Gogh malte dette på samtalavstand, nær nok til å se hvert strøk. Det ber fortsatt om å bli møtt slik, på armlengdes avstand, i et rom, snarere enn tvers over en gallerisal.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i samlingspost, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.