Selvportrett (1887): Historie, betydning og penselføring
Våren 1887 hadde Vincent van Gogh vært i Paris i nesten et år, og bodde sammen med broren Theo over en butikk for maling og kunsttrykk i Rue Lepic. Han hadde kommet fra Antwerpen og malte i den mørke, jordnære paletten i den nederlandske tradisjonen, med bitumenbrune toner og tunge skygger. I løpet av måneder sto han foran lerreter av Seurat, Signac og Pissarro og så fargen bli brutt opp i små, uavhengige strøk i stedet for å bli blandet på paletten.
Han hadde ikke råd til å leie modeller, så han gjorde problemet om til en metode. Gjennom 1887 satte han staffeliet sitt foran et speil igjen og igjen, og brukte sitt eget ansikt til å teste det han nettopp hadde sett i andre maleres atelierer. Dette Selvportrettet, malt det året og nå i Art Institute of Chicago, er et resultat av det private, gjentatte eksperimentet.
Et ansikt holdt stille mot en rastløs bakgrunn
Van Gogh fremstiller seg selv vendt litt til siden, haken lav, blikket rett mot betrakteren. Blikket er jevnt og uforferdet, mer vaktsomt enn varmt, blikket til en mann som studerer sine egne trekk med samme distanse som han ville møtt en fruktbolle eller et par støvler.
Håret og skjegget er varmt ingefærblondt og fanger lyset over issen der malingen nesten blir kremfarget. Kjeven og barten har samme rustoransje, satt mot hud malt i strøk av rosa, oker og blek grønn som aldri helt faller til ro i én enkelt hudtone.
Bak ham har bakgrunnen ingen fast form i det hele tatt. Det er et felt av korte streker i blågrønt, dypt blått og grønt, gjennomsyret av oransje og rødt, tettere og mørkere mot kantene av lerretet og lysere der den møter glorieformen rundt håret. Det finnes ingen vegg, vindu eller atelierdetalj, ingenting som plasserer ham i et rom utover selve den malte overflaten.
Farge lagt strøk for strøk
Malingen over hele bildet, på 32,5 x 41 centimeter et lite og tett bearbeidet panel, er bygget opp av korte, retningsbestemte strøk i stedet for jevne partier. Ingenting her er glattet ut. Hver flekk av ansiktet, jakken og bakgrunnen beholder merket av én enkelt pensel med maling som er presset ned og løftet bort.
Van Gogh setter varmt mot kaldt slik nyimpresjonistene han hadde studert gjorde, oransje skjegg mot blågrønn grunn, rosa kinn mot blågrønn skygge. Plassert side om side i stedet for blandet, fortsetter disse motstridende fargene å vibrere mot hverandre i stedet for å falle til ro i en jevn, rolig hud.
Den mørke jakken er behandlet med samme disiplin. Den mørkerøde ullen er gjennomskåret av tråder i blått og grønt, lagt i korte diagonale strøk som følger kragens fall, slik at selv det enkleste området av maleriet beholder en lav, jevn flimring av farge i stedet for å ligge flatt.
En billig modell som aldri nektet å sitte
Van Gogh malte seg selv nærmere to dusin ganger i løpet av sine to år i Paris, oftere enn han malte nesten noen andre. Penger var en del av grunnen. En profesjonell modell kostet mer enn han og Theo jevnlig kunne avse, mens hans eget speilbilde var gratis og aldri ble lei av å holde en positur.
Men selvportrettene gjorde også en jobb som en leid modell ikke kunne gjøre. Hvert av dem lot ham øve på en ny idé om maling, noen ganger nærmere impresjonistenes brutte farge, noen ganger nærmere punktmalingens disiplinerte prikker, uten å trenge andres tålmodighet enn sin egen.
sett i rekkefølge sporer disse maleriene fra 1886 til 1888 en rask, synlig forandring: en maler som ankommer fra Antwerpen i gjørmete brune toner og to år senere drar til Arles med en palett bygget helt opp av kontrasterende farge. Dette lerretet befinner seg inne i den korte, komprimerte utdannelsen.
Å leve med det, mens lyset beveger seg
Hengt der dagslyset når det gjennom dagen, fortsetter denne typen brutt, retningsbestemt penselarbeid å skifte. Sterkt sidelengs lys fanger opp malingens rygger på skjegget og jakken og kaster små skygger mellom strøkene, slik at overflaten har en tekstur som et glatt fotografi av det samme bildet ikke bærer.
Under mykere kveldslys faller det samme lerretet til ro. Strekene i bakgrunnen slutter å leses som enkeltmerker og smelter sammen til en lav summing av blått og grønt bak hodet, og blikket blir det øyet stadig vender tilbake til, rolig og litt avvergende, akkurat slik Van Gogh malte det i 1887.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Art Institute of Chicago samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.