Middagshvilen (etter Millet): historie, betydning og penselarbeid
En maler uten modeller
Våren 1890 bodde Vincent van Gogh under tilsyn ved asylet Saint-Paul-de-Mausole, i nærheten av Saint-Rémy-de-Provence, i det som skulle vise seg å bli det siste året av hans liv. Han var sjelden fri til å leie inn lokale bønder til å sitte modell for seg, og innesperringen skar ham av fra arbeiderne han hadde malt direkte i Nuenen og Arles. Holdt stort sett til asylets områder og den muromkransede hagen, vendte han seg i stedet mot trykk og reproduksjoner som Theo sendte fra Paris.
Blant dem var et stikk etter Jean-François Millet, maleren Van Gogh hadde æret siden sine tidligste arbeidsår. Millets bønder, som sådde, sanket, hvilte mellom oppgavene, hadde formet hans forståelse av hva maleriet var til for: ikke dekorasjon, men en ærlig registrering av arbeid og menneskene som utførte det. Med utgangspunkt i et svart-hvitt-trykk av Millets komposisjon for en middagshvil på markene, satte Van Gogh i gang, ikke for å kopiere den, men for å gjenskape den i farger.
Han beskrev malerier laget på denne måten for Theo som oversettelser snarere enn kopier, og sammenlignet sin egen rolle med en musikers tolkning av et partitur noen andre hadde skrevet. Posisjonene, komposisjonen og de to hvilende figurene kom alle fra Millet. Fargepaletten, lyset og penselens hastverk var Van Goghs egne, og The siesta (after Millet), malt i 1890, er blant de klareste eksemplene på denne metoden i hans siste verk.
Hvile midt i innhøstingen
Maleriet viser en mann og en kvinne som ligger hode mot fot i en seng av slått høy, og tar sin middagshvil under hvetebestanden. Kvinnen ligger med ryggen til betrakteren, ansiktet vendt inn mot underarmen, en hvit kyse dekker håret. Mannen ligger motsatt av henne, stråhatten trukket ned over øynene, den ene armen kastet tilbake bak hodet i den ubeskyttede stillingen til noen som har sluttet å kjempe mot søvnen.
Treskoene og saboene deres er sparket av og etterlatt i en liten haug foran på lerretet, en vanlig detalj som får stillheten til de to kroppene til å føles fullstendig. Bak dem reiser en høystakk seg i oker og gull, dens buede krone fyller det meste av høyre side av bildet. Til venstre fortsetter innhøstingen uten dem: ytterligere to høystakker står i mellomgrunnen, og en kjerre med en blek okse venter nær en annen figur som fortsatt arbeider, så åkeren forblir et sted for pågående arbeid selv mens forgrunnen tilhører søvnen helt og holdent.
Van Gogh satte scenen ved høylys dag, når solen står høyest og skyggene er kortest, og hele åkeren er badet i et jevnt, flattlys. Det er ikke et tre, ikke et tak, ingenting som bryter varmen. Hvilen de to figurene tar, leses som fortjent snarere enn tilfeldig, en pause skåret ut av en dag som vil gjenopptas i det øyeblikket de våkner.
Blått mot gull
Bildet er bygget nesten utelukkende av to motsatte farger. Hveten, strået og høystakkene er lagt i varme gule, okergule og gylne toner; himmelen og parets bomullsbukser og skjørt er kjølige blå og fiolett. Van Gogh hadde skrevet til Theo om måten komplementærfarger forsterker hverandre når de settes side om side, og her er effekten direkte: gullet ser varmere ut på grunn av det blå ved siden av, og det blå ser kjøligere ut på grunn av gullet.
Penselarbeidet bærer like mye av bildet som fargen gjør. Himmelen er lagt i korte, diagonale strøk som går i én retning, noe som gir luften en slags synlig vær selv om ingenting i den beveger seg. Høystakken er bygget av lange, buede strøk som følger dens avrundede form, tykke rygger av maling som fanger virkelig lys over overflaten. De to sovende er malt enklere, i flatere partier av blekblått og hvitt, noe som lar dem tre tydelig frem mot den urolige teksturen rundt dem.
Med sine 91 ganger 73 centimeter er lerretet stort nok til at disse forskjellene i behandling registreres på normal betraktningsavstand. Øyet har en tendens til først å lande på mannens hevede arm og hatt, det lyseste partiet av hvitt i bildet, før det beveger seg nedover diagonalen av de to kroppene mot de avlagte treskoene og ut i åkeren bortenfor. Hele komposisjonen samler seg langs den ene feiende linjen, fra søvn i forgrunnen til arbeid som fortsatt pågår bak den.
På en vegg i dag
The siesta (after Millet) holdes i dag av Musée d’Orsay i Paris, sammen med mye av Van Goghs sene verk. Det er et bilde som belønner et rom med skiftende dagslys, siden de diagonale strøkene i himmelen og den rillede malingen i høystakken fanger lyset ulikt gjennom dagen, og skifter mellom flatt gull om morgenen og en skarpere, raklende tekstur mot kvelden.
Hengt i en høyde hvor øyet møter de sovende figurene direkte, har det en tendens til å senke farten i et rom snarere enn å fylle det. Det er lite som skjer i det utover to mennesker som sover og en åker som går videre uten dem, og nettopp den enkelheten er det som bærer.
sett på nært hold leses det som en studie i restens disiplin, malt på slutten av et år hvor ro ikke var noe Van Gogh fant lett. Sett fra tvers over et rom faller det til ro i en enkelt varm form, gyllent høy og blå figurer, som holder stand mot det meste annet av farge i nærheten.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Musée d'Orsay samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.