Skål med solsikker, roser og andre blomster: historien
Tidlig i 1886 forlot Vincent van Gogh de flate brune tonene i Nuenen og flyttet til Paris for å bo hos broren Theo. Han var trettito, stort sett selvlært, og overbevist om at maleriet hans måtte forandre seg. Bare uker etter ankomsten hadde han sett lerretene til Monet, Pissarro og de yngre impresjonistene på nært hold, og den mørke, jordbundne paletten han hadde bygget opp på den nederlandske landsbygda begynte å virke som en belastning snarere enn en stil.
Bowl with Sunflowers, Roses and Other Flowers, malt samme år, er ett resultat av dette oppgjøret. Det viser en maler som bruker avskårne blomster slik en musiker bruker skalaer: som et fast, tålmodig motiv å gjenoppbygge en hel måte å se farge på.
En studioøvelse som ble en vane
Blomster var et praktisk valg for en kunstner som trente opp øyet på nytt. De var billige, solgt på nesten hvert gatehjørne i Paris, og i motsetning til en leid modell trengte de ikke betaling per time. Van Gogh kjøpte bunter, ordnet dem selv og malte raskt før kronbladene falt av.
Gjennom 1886 arbeidet han seg gjennom dusinvis av slike stilleben, ofte flere i samme uke, og behandlet hvert enkelt som et kontrollert eksperiment med en ny kombinasjon av fargetoner. Denne bollen, med solsikker blandet med roser og mindre hvite og lilla blomster, er blant de fyldigste i den gruppen.
Solsikkene i seg selv er verdt å stoppe ved. To år før han fylte det gule huset i Arles med vasene med solsikker som gjorde ham berømt, dukker de allerede opp her, trengt sammen blant roser i et parisisk stilleben, som om blomsten allerede hadde fanget oppmerksomheten hans før han visste hva den skulle bli.
Hva som står på bordet
Beholderen er ikke den høye, slanke vasen fra de senere Arles-maleriene, men en lav, vid bolle i matt grønt, mer kjøkkenkrukke enn prydgjenstand. Den står på en flat stein- eller marmorplate hvis grå overflate brytes av løse strøk i rust og blått.
Ut av den kommer et tett, nesten overfylt arrangement. Solsikker med lurvete, halvåpne hoder reiser seg på toppen og lener seg mot høyre, noen henger allerede på stenglene. Under dem sitter en tett klynge roser i hvitt og svakt rosa, kronbladene bygget opp av korte, krummende malerstrøk, omgitt av en dis av små hvite og lavendelblomster som fyller igjen hver ledige åpning.
Blikket lander først på de bleke rosene i midten, det lyseste og mest gjennomarbeidede partiet i bildet, før det trekkes oppover og utover mot de tyngre gule hodene til solsikkene. Ingenting i arrangementet er ryddig. Stengler krysser hverandre, blomster overlapper, og bunten fremstår som noe samlet i favner snarere enn komponert med pinsett.
Et lerret delt på midten
Bakgrunnen er der bildet tar sin største risiko. Den venstre halvdelen ligger i varm oker og umbrabrunt, nær i tone de jordfargene fra Van Goghs nederlandske år. Den høyre halvdelen bryter ut i en stripete, vibrerende rød, lagt på i hakkete, vertikale strøk som nesten leses som et forheng eller en reflekterende overflate som fanger lys.
Den delingen setter brunt mot rødt over et enkelt lerret, med bollen og de grønne bladene som hengslet mellom dem. Grøntonen i bollen og stenglene fungerer som en kjølig, beroligende note mot både det varme brune og det hete røde, og hindrer at noen av sidene i bakgrunnen overvelder blomstene foran.
Det er et direkte, nesten eksperimentelt stykke fargekonstruksjon, nærmere en studie enn en ferdig bakgrunn, og det er nettopp poenget: dette er et lerret laget for å teste hva farger gjør ved siden av hverandre, ikke for å beskrive et rom.
Selve malingen
Van Gogh arbeidet blomstene i tykke, lastede strøk, lagt ned raskt og stort sett uten å blandes ut. Kronblader er bygget av enkelte streker i hvitt, rosa eller gult snarere enn glatt modellerte former, slik at buketten på nært hold løses opp i et felt av separate merker som først samler seg til roser og solsikker på litt avstand.
Signaturen, «Vincent», står i rødt nederst til venstre, samme røde som han brukte for fornavnet sitt gjennom hele karrieren da han sluttet å signere med etternavnet. Målene er beskjedne, 61 ganger 50 centimeter, nærmere en studie enn et utstillingsstykke, noe som passer et bilde malt i hast som ett av mange.
I rommet
Originalen henger i dag i Kunsthalle Mannheim. På en vegg er dette et bilde som belønner skiftende lys snarere enn å kjempe mot det. I flatere dagslys leses den okergule og røde bakgrunnen som nær i vekt, og bollen med blomster står som en enkelt varm masse.
Under varmere kveldslys trekker den røde siden av bakgrunnen seg frem, og de hvite rosene ser ut til å løfte seg fra lerretet, lysner på en måte som den brune siden aldri helt matcher. Det er et maleri bygget på en ung kunstners rastløse eksperimenter med farge, og det oppfører seg fortsatt slik, og forskyver balansen med hvilket lys som enn faller på det.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kunsthalle Mannheim samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.