Skål med peoner og roser: Historie, betydning og penselføring
En parisisk læretid i farger
Tidlig i 1886 hadde Vincent van Gogh lagt de dempede bruntone i Nuenen bak seg og flyttet til Paris, der broren Theo holdt en leilighet og et fotfeste i kunsthandelen. Han var trettito, nyankommet, og bak der han ønsket å være. Byens malere arbeidet i farger han så vidt hadde vært borti.
Han svarte på gapet på den eneste måten han kjente: ved å arbeide. Gjennom 1886 malte han blomster igjen og igjen, ikke for kjøpere, men som øvelse, og fylte lerret etter lerret med hvilke blomster han enn hadde råd til eller kunne tigge seg til. Bowl with Peonies and Roses hører til den perioden med selvpålagt trening.
Bonderoer og roser ble ikke valgt for symbolikk. De ble valgt fordi deres tunge, lagdelte kronblader ga ham mer å løse enn en enkelt blomst ville gjort: hvordan rosa blir til hvitt, hvordan en skygge sitter inne i et krøllet kronblad, hvor mye maling et lerret kan bære før det slutter å leses som en blomst.
Det som ligger i bollen
En rund grønn bolle, vid og lav, holder oppsatsen midt på lerretet. Rosa bonderoer trenger seg sammen mot mindre hvite og svakt rosa roser, med hodene presset så tett sammen at øyet må lete etter hvor en blomst slutter og den neste begynner.
Noen få stilker strekker seg oppover og utover forbi hovedmassen og løsner bukettens silhuett, slik at den aldri fester seg til en ryddig kuppel. Grønne blader og begerblad trer frem mellom blomstene, kjølige innslag mot de varmere rosatonene.
Van Gogh satte denne konsentrerte formen mot en ensfarget varm bunn, slik at ingenting annet i bildet konkurrerer med den. Det finnes ikke noe vindu, ingen borddekking, ingen annen gjenstand som forklarer eller plasserer blomstene. Bollen eksisterer rett og slett, opplyst fra et sted foran, og hele maleriets oppmerksomhet går til den.
En andre samling på bordet
Under bollen, foran på lerretet, ligger flere blomster løst på den bleke bordplaten. En hvit rose, en rustoransje blomst og en mørkerød er spredt snarere enn arrangert, som om de ble lagt ned mens den store buketten ble bygget.
Denne andre grupperingen gjør en reell jobb. Den bryter maleriets nedre kant, hindrer at bollen føles strandet midt på lerretet, og gir øyet et sted å hvile etter at det har reist gjennom den tette massen av blomster ovenfor.
Selve bordplaten er malt tynt og blekt, nesten bar på noen steder, slik at lerretets bunn viser gjennom. Det er en stille passasje som kaster tettheten i bollen frem i skarpere relieff.
Vekten av malingen selv
Van Gogh lastet penselen og lot malingen stå opphøyet fra lerretet. Kronbladene er bygget opp av korte, buede strøk i rosa, hvitt og krem, lagt mot hverandre til overflaten har nesten like mye tekstur som farge.
Se nøye på en enkelt bonderoe, og tegningen løses opp i maling. Tre et skritt tilbake, og den samler seg til en blomst igjen. Det skiftet mellom de to måtene å se på, merke og bilde, er bildets egentlige emne, mer enn buketten selv.
Den grønne bollen er behandlet bredere, med færre og lengre strøk som lar dens avrundede form leses klart mot den oppbrutte detaljrikdommen ovenfor. Den kontrasten mellom et enkelt formulert kar og en tett bearbeidet bukett er en del av det som holder komposisjonen lesbar.
Den røde bunnen
Bak blomstene er bakgrunnen utført i mørkerødt og rust, lagt på i lange, feiende, nesten sirkelformede strøk som buer seg rundt buketten som en grov glorie. Det er ikke en vegg eller et forheng gjengitt som sådan, bare farge og bevegelse.
Rødt bak rosa er en vanskelig kombinasjon å holde, og Van Gogh presser den hardt her, lar de to kollidere i stedet for å nøye seg med en tryggere, mykere bakgrunn. Varmen i bunnen får de bleke kronbladene til å se ut som om de kommer frem fra lerretet.
Målene har betydning for hvordan dette leses i originalen: med 71 ganger 59 centimeter sitter buketten nær naturlig størrelse, slik at den røde bunnen har reell tilstedeværelse i stedet for å fungere som en bakgrunnsstrime. Det er et felt blomstene presser mot, ikke en ramme rundt dem.
På en vegg i dag
Originalen henger i Kröller-Müller Museum, som ett av en gruppe parisiske blomsterstilleben Van Gogh laget før Provence og solsikkene som fulgte. Det leses forskjellig avhengig av hvordan det belyses.
Under varmt kveldslys blir den røde bunnen dypere og bildet nesten dystert, mens de bleke blomstene gløder ut av det. Under kjøligere dagslys åpner det samme lerretet seg, og de enkelte strøkene i kronbladene blir lettere å plukke ut ett for ett.
Hengt et sted der det kan betraktes på nært hold, et kjøkken, et soverom, en spisestuevegg møtt i øyehøyde, belønner det den slags oppmerksomhet. Dette er et maleri laget for å ses på to ganger: én gang for buketten, og én gang for malingen som skapte den.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kröller-Müller Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.