Sletten ved Auvers: Historie, betydning og penselføring
Auvers, sommeren 1890
Vincent van Gogh ankom Auvers-sur-Oise i slutten av mai 1890, etter å ha forlatt asylet i Saint-Remy og reist nordover med støtte fra broren Theo, for å være nær doktor Paul Gachet. Han tok et rom over Ravoux-kroen, og i de omtrent sytti dagene som gjenstod for ham, arbeidet han i et tempo som fortsatt overrasker historikere som studerer produksjonen hans.
Han ble umiddelbart tiltrukket av jordbrukslandet på platået over landsbyen, et åpent landskap der hvete, havre og gress strakte seg ubrutt mot horisonten. Sletten nær Auvers, malt i 1890, er ett av flere lerret der han satte opp staffeliet på denne høyden og så utover i stedet for inn i gatene eller hagene nedenfor.
Maleriet måler 92 ganger 73,5 centimeter, høyt nok til at himmelen og landskapet hver krever omtrent halvparten av flaten. Denne nesten jevne delingen er ikke tilfeldig. Den lar både bakken han hadde gått på og været som beveget seg over den, veie like mye.
Gress, ugress og en lavtflygende fugl
Den nedre halvdelen av lerretet er viet til et felt med høyt gress og kornskudd, utført i korte, opprette strøk av grønt, sjøgrønt og nesten hvitt. Ingenting her er en enkelt flat farge. Van Gogh bygde gresset opp av dusinvis av separate berøringer, hver enkelt et strå eller en klynge strå, lagt tett nok sammen til at de leses som en bevegelig overflate snarere enn en plen.
Spredt gjennom denne forgrunnen er bleke blomsterhoder, sannsynligvis ville tusenfryd fanget av vinden, og en liten klynge røde valmuer lavt i høyre hjørne. Det røde er bevisst sparsomt. En håndfull klatter mot så mye grønt er nok til å trekke blikket ned og holde det der før det vandrer videre inn i bildet.
En enkelt mørk fugl skjærer lavt over gresset nær midten av lerretet, med vingene flatt utspredt. Den er knapt mer enn tre eller fire strøk med nesten svart maling, men den gjør det en fugl i et stille landskap sjelden gjør: den fester et øyeblikk, et bestemt øyeblikk av flukt, inne i en scene som ellers handler om langsom vekst og stabilt vær.
Åkrer, høy stakker og en trerekke
Bortenfor gresset nærmest faller landskapet ned i et lappeteppe av dyrkede striper: okergul stubbmark, blekgull hvete som allerede er kuttet, og bånd av grønt som løper i litt forskjellige vinkler, slik virkelige åker grenser gjør på bølgende grunn. En stråtekket låve eller hytte med lavt tak ligger blant en gruppe høy stakker til venstre, malt i varme brune toner som skiller seg ut mot det omkringliggende grønne.
Van Gogh behandlet denne mellomgrunnen med kortere, mer varierte strøk enn gresset i forgrunnen, og dro penselen sidelengs for å antyde pløyde furer og stakket høy. Malingen sitter merkbart tykt enkelte steder, rygger av farge som fanger virkelig lys og endrer tonen i åkrene avhengig av hvor en betrakter står.
En tynn trerekke løper langs den fjerne kanten av åkrene og markerer grensen for sletten før den møter himmelen. Trærne er små og løst penslet, mer en antydning om en grense enn en beskrivelse av individuelle stammer, noe som holder blikket i bevegelse forbi dem i stedet for å hvile der.
Skyer som ikke vil legge seg
Himmelen opptar den øvre halvdelen av lerretet og gjør det meste av det følelsesmessige arbeidet. Tunge hvite og gråblå skyer ruller over en dyp blå grunn, malt i lange, buede strøk som kveiler seg og vender tilbake over seg selv i stedet for å ligge flatt.
Det er en rastløshet i denne himmelen som åkrene nedenfor ikke deler. Der gresset og avlingene er bygget opp av korte, gjentatte merker, beveger skyene seg i brede drag, som om Van Gogh hadde lastet penselen én gang og latt den bevege seg over hele bredden av en sky i en enkelt, ubrutt gest.
Det blå mellom skyene er heller ikke ensartet. Det mørkner mot den øvre kanten av lerretet og lysner nær horisonten, en gradering som gir hele himmelen en følelse av dybde og trykk, av vær som faktisk beveger seg i stedet for malt vær som står stille.
På en vegg, gjennom dagen
Hengt i et rom som får dagslys, endrer dette maleriet seg mer enn de fleste. I flatt morgenlys leses det grønne i forgrunnen som kjølig og jevnt. Etter hvert som lyset varmes mot kvelden, tar okerstripene med stubbmark og høy stakkene til seg mer varme, og de små røde valmuene blir det første øyet finner.
Det passer i et rom der folk tilbringer tid i stedet for å gå raskt gjennom, en stue eller et arbeidsrom, et sted der en betrakter kan stå langt nok tilbake til å ta inn hele draget av himmel og åker, og deretter gå nærmere for å se hvordan penselarbeidet bryter gresset opp i hundrevis av individuelle strøk.
Originalen tilhører Bayerische Staatsgemäldesammlungen i München, i Neue Pinakothek. Den forblir en av de tydeligste registreringene av hvordan Van Gogh så på åpent land i de siste ukene av sitt liv, ikke som en bakgrunn, men som noe med sitt eget vær og sin egen bevegelse.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Bavarian State Painting Collections samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.