Solsikker (München-versjonen): Historie, betydning og penselføring
Arles, august 1888
Sommeren 1888 hadde Vincent van Gogh bodd i Det gule huset i Arles i flere måneder, og arbeidet mot en idé som betydde mer for ham enn nesten noe annet: et kunstnerhus, et felles atelier i sør, bygget rundt løftet om at Paul Gauguin snart ville komme og slutte seg til ham.
Solsikker var i sesong langs veiene utenfor byen, og van Gogh begynte å kjøpe dem i bunter, bære dem hjem og male dem før de visnet. Han arbeidet i et tempo han den sommeren beskrev som entusiasmen til en mann fra Marseille som spiser bouillabaisse, og i august hadde han flere solsikkelmalerier i gang samtidig.
Han mente dem som dekorasjon i den enkleste forstand, bilder til veggene i rommet han forberedte for Gauguin, lyse nok til å stå seg i sterkt lys og glade nok til å si noe om den velkomsten han hadde tenkt. Dette lerretet, i dag kjent som München-versjonen, er ett av denne augustgruppen, malt i 1888 og 73 ganger 92 centimeter.
Tolv blomster, hvert stadium av et liv
Buketten fyller nesten hele lerretet, et dusin solsikkehoder trengt sammen i en enkel vase av lergods, med knapt noe rom igjen rundt dem. Van Gogh malte ikke et enkelt, ryddig arrangement så mye som en hel livssyklus lagt ut på én gang.
Noen hoder vender direkte mot betrakteren, kronbladene helt åpne og midten i en dyp, nesten svartbrun farge omkranset av rust og gull. Andre vender i profil eller henger fremover på buede stilker, tunge og forbi sitt beste, kronbladene tynnet ut og frøhodene blitt mørke og tette.
Noen få blomster nær toppen bærer fortsatt den løse, fillete energien av ny blomstring, kronbladene spriker i skjeve vinkler som om de er fanget i bevegelse. Variasjonen er poenget: i én vase stilte van Gogh ungdom, fylde og forfall side om side, og malte hver av dem med like stor oppmerksomhet.
Et smalt bånd av blått, et felt av gult
Omgivelsene er redusert til nesten ingenting. Bak blomstene la van Gogh en blek, krittaktig blågrønn farge, strøket på i korte kryssende strøk som får veggen til å se skurret og litt urolig ut, aldri en flat, død farge.
Nedenfor står et bånd av oker-gult for en bordplate eller en kantlyll, nær i tone til blomstene selv, slik at grensen mellom bukett og flate leses mer som en endring i penselarbeid enn en endring i farge. Vasen sitter i møtepunktet mellom de to, en blek kremoker som fanger det mest direkte lyset i hele bildet.
Van Gogh signerte selve vasen, i røde bokstaver langs det bredeste punktet, ganske enkelt Vincent, slik han signerte det meste av sitt modne arbeid. Den sitter lavt i komposisjonen, nesten som en del av pottens egen dekorasjon snarere enn en etikett lagt til etterpå.
Maling tykk nok til å kaste sin egen skygge
På nært hold er blomstene bygget av maling lagt på tykt, i korte, lastede strøk som står opp fra lerretet. Kronbladene er enkeltstrøk av ren farge, gult mot gult mot oker, med knapt noen blanding mellom ett og det neste.
Rundt hvert blomsterhode trakk van Gogh en fast, mørk kontur, en linje snarere enn en skygge, og det er dette som gjør at den tettpakkede buketten forblir lesbar fra tvers over et rom selv om fargespekteret er så smalt. Uten disse omrissene ville hodene flyte sammen til én enkelt gullmasse.
Vasen og bordet er behandlet roligere, med lengre, flatere strøk, slik at øyet har et sted å hvile før det vender tilbake til uroen i blomstene ovenfor. Det er et bilde bygget nesten utelukkende på variasjoner over én farge, likevel leses det aldri som monotont, fordi malingen selv fortsetter å skifte retning, tykkelse og tempo.
På en vegg, gjennom dagen
Originalen henger i dag i samlingen til Bayerische Staatsgemäldesammlungen i München, men kvalitetene som får den til å fungere var fra starten av tilpasset nettopp den typen hjemlig vegg van Gogh hadde i tankene da han malte den: et rom med skiftende dagslys, ikke et fast galleripunkt.
I direkte lys kaster impastoen sine egne små skygger over kronbladene, og gulfargene blir skarpere. Senere på dagen, i mykere lys, kommer den blågrønne grunnen frem og blomstene faller til ro i et varmere, stillere register.
Det er en del av grunnen til at bildet har forblitt så gjenkjennelig i godt over et århundre: det var aldri malt for å ses én gang. Det var malt for å leves med, på en vegg en person passerer hver dag, og forandrer seg bittelitt hver gang lyset gjør det.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Bavarian State Painting Collections samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.