Solsikker som har gått i frø: Historie, betydning og penselføring
I 1887 hadde Vincent van Gogh vært i Paris i det meste av et år, delt en leilighet i Montmartre med broren Theo og arbeidet seg gjennom byens konkurrerende ideer om farge. Han hadde møtt Signac, sett Seurats prikkete lerreter og gransket de japanske trykkene Theos galleri hadde på lager. Ingenting av dette viste seg ennå som en fastsatt stil. I stedet viste det seg som en rekke små, bevisst snevre øvelser, stilleben av avskårne blomster satt på et bord og studert hardt, på nært hold, for hva fargen deres kunne lære ham.
En studie han satte for seg selv
Sunflowers Gone to Seed, malt i 1887, hører til den rekken av øvelser. Det er et beskjedent panel, bare 27 ganger 21 centimeter, og ingenting ved motivet ber om å bli beundret. Blomstene er ikke ferske. Kronbladene har krøllet seg og tørket, hodene har gått i frø, og Van Gogh satte seg selv det vanskeligere problemet å finne farge i en plante forbi sitt øyeblikk snarere enn i det.
Dette var ikke sentimentalt motiv. Det var materiale, valgt fordi et brukt blomsterhode gir et øye trent på fargeteori mer å arbeide med enn et ferskt et: brunt i stedet for rent gult, frøskivens tekstur i stedet for en ren kronbladkant, grønt som skygger mot svart i stedet for den flate grønnen i en stengel.
Han skulle vende tilbake til solsikker et år senere i Arles, i vasene som gjorde motivet til hans eget. Denne lille, uglamorøse studien er en del av hvordan han kom dit.
To hoder, sett på nært hold
Lerretet fylles nesten fra kant til kant av to solsikkehoder. Det ene vender seg helt mot betrakteren, med de tørkede kronbladene spredt ut i en grov sirkel. Et andre, blekere hode er synlig like bak og til høyre, fanget i en vinkel, med krøllende kronblad som leses som en lysere, mer oliven masse mot den mørke grunnen.
Det er ingen vase, ikke noe bord, ikke noe rom. Et mørkt, penselstrøkent virvar fyller den øvre delen av panelet, mer skygge enn beskrevet rom, og en horisontal linje med brun maling krysser den nedre kanten som en stengel eller gren etterlatt. Blomstene ser ut til å sitte i sin egen flekk av mørke snarere enn i noen identifiserbar omgivelse.
I midten av det viktigste hodet er frøskiven bygget av korte, tette strøk, rust, støvete rosa og blek blågrønn satt tett sammen, med mørkere merker som stråler ut der småblomstene har tørket og falt. Det er den tetteste, mest bearbeidede passasjen på panelet, og det første stedet øyet lander.
Farge arbeidet i strøk
Van Goghs kronblader er ikke blandet. De er lagt som separate strøk av halmgul, oliven og kaki, hvert av dem følger krumningen til et virkelig kronblad, slik at malingen selv ser ut til å bøye seg og tørke slik blomsten har gjort. Berøringer av støvete rose og blek turkis sitter inne i dette gulgrønne området, små nok til å leses som tekstur før de leses som farge.
Bakgrunnen er håndtert like direkte, men med et snevrere, mørkere område: nesten svarte grønne og brune toner, strøket i lange diagonale strøk som gir inntrykk av løvverk eller skygge uten å beskrive noen av dem presist. Mot det mørke feltet bærer de gule tonene i blomsterhodene mesteparten av lyset i maleriet.
Malingen er lagt på tykt, spesielt i frøskiven og langs kronbladenes kanter, slik at ryggene penselen etterlater fanger virkelig lys og kaster sine egne små skygger over overflaten. Van Gogh glattet ikke fargen på plass her. Han bygget den, strøk for strøk, slik en blomsts struktur bygger seg selv.
Hva den gjør på en vegg
I sterkt dagslys kommer halmgult og oliven frem og impasto leses tydelig, hver rygg av maling fanger lys og kaster en tynn linje av skygge ved siden av seg. Maleriet ser travelt ut, nesten rastløst, slik blomsterhodene selv ser ut fanget midt i sammenbruddet.
I svakere lys, kveldslys eller et lampeopplyst rom, tar de mørke grønne og nesten svarte tonene i bakgrunnen over og de to blomsterhodene leses som en enkelt tett, sammenfiltret form snarere enn to tydelige former. Maleriet roer seg betraktelig, nærmere en studie av forfall enn en feiring av blomstring.
Fordi originalen er så liten og så nøye observert, belønner en reproduksjon av den et rom hvor den kan nærmes snarere enn skimtes på avstand, en lesekrok eller en soveromsvegg snarere enn en entré. Originalen holdes i dag av Van Gogh Museum, og den forblir en av de klareste dokumentasjonene av den nære, tålmodige betraktningen som til slutt frembrakte solsikkene Van Gogh ble kjent for.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.