Soverommet i Arles: historie, betydning og penselstrøk
Høsten 1888 leide Vincent van Gogh fire rom i et gulkalket hus på Place Lamartine i Arles, møblerte dem sakte og stolt for nesten ingen penger, og ventet på at Paul Gauguin skulle komme og dele stedet med ham. Hans eget soverom, lite og enkelt, ble motivet for et maleri han ønsket skulle være intet annet enn hvilende å se på. Han beskrev fargene til broren Theo før malingen var tørr, og bildet han laget har siden blitt lest som portrettet av en mann som prøver å holde seg selv stødig.
Han var tydelig på hva han ville at lerretet skulle gjøre. Å se på det, skrev han, burde hvile sinnet, til og med fantasien. Det er en merkelig ambisjon for et rom som er vippet så langt ut av loddrett at gulvet ser ut til å gli mot betrakteren, og det er en del av det som får folk til å bli stående og se på dette bildet i stedet for å gå forbi det.
Et rom bygget av noen få enkle ting
Møblene er nesten absurd enkle: en treseng skjøvet inntil høyre vegg, to stoler med seter av siv, et lite bord med en mugge, et fat og et par flasker. Et håndkle henger på en knagg ved døren, klær og et speil ved vinduet, og det er hele inventaret i rommet.
Ingenting overlapper overbevisende. Sengens fotbrett, bordet og stolene ser alle ut til å være tegnet fra litt ulike synsvinkler og presset sammen, så rommet leses mer som en plan over et rom man husker enn som en observasjon av et rom man ser. Van Gogh arbeidet ut fra et sinn fullt av japanske trykk, der gjenstander ofte settes ut flatt og frontalt i stedet for å trekke seg jevnt tilbake i dybden.
Veggene i dette lerretet er en blek, kalkaktig blå, ikke den fiolette han først beskrev da han malte rommet i Arles. Gulvet er gjort i samme lavendelgrå familie, lagt ned i lange, tørre strøk som leses som bart gulv snarere enn de røde flisene han opprinnelig så for seg, og hele rommet holdes sammen av dette smale spekteret av blåtoner og lilla.
Mot dette er sengen og de to stolene malt i fargen til ferskt smør, og de trekker blikket umiddelbart, de største, varmeste formene i et kjølig rom. En rekke små bilder er festet over sengehodet, blant dem to små portrettskisser som er lagt til i nettopp denne versjonen, ved siden av et landskap og speilet ved vinduet.
Hvorfor det finnes tre av dette rommet
Van Gogh malte dette soverommet første gang i oktober 1888, i dagene før Gauguins ankomst, da Det gule huset ennå føltes som begynnelsen på noe snarere enn stedet for sammenbruddet som fulgte. Det første lerretet ble skadet av fuktighet ikke lenge etter, og han brydde seg nok til å ville at det skulle reddes i stedet for å overlates til forfall.
I september året etter, som pasient ved asylet i Saint-Rémy og delvis arbeidende etter hukommelsen og en liten skisse, malte han to ytterligere versjoner av det samme rommet. Dette lerretet er det tredje av dem, fullført i 1889, og det er det som endte opp i Paris.
Det er et merkelig slags selvportrett, et rom tømt for sin beboer og malt på nytt fra en sykehusseng mange mil unna, gjenskapt fordi han ikke kunne bære å miste det og ikke ville nøye seg med å male originalen på nytt.
Farge lagt flatt, tegning hardt ført
Selve malingen er påført i brede, jevne partier med nesten ingen blanding, hver gjenstand bygget av én eller to farger i stedet for en gradient av toner. Faste, mørke konturer holder hver kant på plass, en vane Van Gogh bevisst lånte fra tresnittene han samlet på og festet til sine egne vegger.
Han støttet seg tungt på komplementærkontrast for å hindre at bildet ble flatt i den kjedelige betydningen: den varme okerfargede sengen mot den kjølige blå veggen, de små innslagene av rødt i sengeteppet og bilderammene mot all den blå og grønne fargen. Det er en kontrollert, nesten dekorativ bruk av farge, nærmere en plakat enn den oppbrutte, flakkende penselføringen han brukte utendørs.
På nært hold er gulvbordene dratt i lange, tørre, synlige strøk, sengerammen bygget av korte, hakkete strøk som følger treets årer, og veggen bak den lagt på i flatere, roligere partier. Måten malingen behandles på skifter register fra gjenstand til gjenstand, og gjør stille arbeidet med å skille en treseng fra en pusset vegg uten noen gang å bryte flatheten i hele komposisjonen.
Hva det gjør på en vegg hjemme
Med sine 74 ganger 56,5 centimeter er originalen en beskjeden gjenstand man ser nært på, dimensjonert for at én person skal kunne stå nær den og ta den inn uten å gå bakover, og den intimiteten følger med over i enhver reproduksjon hengt i øyehøyde i et vanlig rom. Blåtonene skifter merkbart mellom dagslys og lampe lys, de blir gråere og mer hvilende når et rom dempes om kvelden og skarpere, nesten fiolette, i kaldt morgenlys.
Fordi paletten er så smal og tegningen så enkel, leses bildet tydelig fra tvers over et rom og belønner også å stå nær det, der den dragne penselføringen på gulvet og de oppbygde ryggene av gul maling på sengen blir synlige. Det ber om å bli sett på slik dets eget motiv var ment å bli sett på, langsomt, uten mye annet som konkurrerer om oppmerksomheten i nærheten.
Originalen henger i dag i Musée d’Orsay i Paris, ett rom blant de tre Van Gogh laget av de samme få enkle gjenstandene, malt i et år som rommet både et sammenbrudd og noen av de roligste, mest overveide fargene i hans karriere.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Musée d'Orsay samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.