Japansk vase med roser og anemoner: historien
Tidlig på sommeren 1890 hadde Vincent van Gogh slått seg ned i den lille landsbyen Auvers-sur-Oise, nord for Paris, under uformell omsorg av Dr Paul Gachet. Han hadde forlatt asylet i Saint-Remy bare uker tidligere, og han malte i et tempo som fortsatt forbløffer: et lerret nesten hver dag, noen ganger to. Blant markene og stråtakene som dominerer denne siste utbruddet av arbeid, vendte han seg også, mer enn en gang, mot noe nærmere og langt mer beskjedent: avskårne blomster satt i en vase på et bord innendørs.
Stilleben: Japansk vase med roser og anemoner, malt den sommeren og nå i samlingen til Musée d’Orsay, er ett av disse interiørbildene. Det måler bare 52 x 51,7 centimeter, nesten kvadratisk, lite nok til å ha blitt fullført i en enkelt vedvarende økt.
En siste sommer tilbrakt nær hjemmet
Van Goghs brev fra Auvers beskriver lange arbeidsdager og en rastløshet som aldri helt ga seg, selv om han fant landsbyen og omgivelsene genuint oppslukende. Blomster ga ham noe hveteåkrene ikke kunne: total kontroll over arrangementet, lyset og fargeforholdene innenfor en enkelt ettermiddag.
Han hadde malt blomster før, i Paris og i Arles, alltid som en måte å teste farge mot farge uten komplikasjonene ved en bredere scene. I Auvers dukker denne vanen opp igjen i en håndfull bilder, hvorav dette er et av de mest gjennomarbeidede.
Det er ingen bevis for en spesiell anledning bak denne buketten. Den leses i stedet som en arbeidsøkt: roser og anemoner kjøpt eller skåret, arrangert raskt, og malt før de visnet.
En vase båret fra en annen tradisjon
Selve beholderen er ikke tilfeldig. Den er høy, fasettert og lysegrønn, dens kantete sider merket med et mørkt, buktende mønster som minner om de dekorerte keramikkene Van Gogh hadde samlet og kopiert siden sine år i Paris, hvor han studerte japanske tresnitt i dybden.
Han reiste aldri til Japan, men han beskrev lyset og klarheten han assosierte med japansk kunst som noe han jaget i Sør-Frankrike. Her kommer denne gjelden direkte til overflaten, i et objekt snarere enn et landskap: en europeisk bukett som står i et kar formet av en tradisjon han beundret på avstand.
Vasen sitter lavt i komposisjonen, dens mørkegrønne en fast forankring under en masse av lysere farge over. Alt øyet gjør etter det er styrt av det som reiser seg ut av den.
Farge samlet og farge sluppet løs
Selve buketten er tett: lyseblå og hvite anemoner med nesten svarte sentre trenger seg mot dype, mørkerøde roser, smørgule blomster og roser i fargen av elfenben og sart rosa. Van Gogh har pakket blomstene tett sammen, slik at farge møter farge med nesten ingen grønn løvverk for å skille en blomst fra den neste.
Mot dette holdes veggen bak nesten nøytral, en blek gråhvit bearbeidet i korte, rastløse strøk som leses som tekstur snarere enn som en flat bakgrunn. Bordet under er en varm, ubrutt oransje, og det er denne enkeltsterke fargen, mer enn blomstene selv, som trekker hele bildet inn i balanse.
Til høyre for vasen ligger en enkelt løs blomst apart fra resten, en blek rose lagt flatt på bordplaten med noen grønne blader spredt nær den. Det er et lite, bevisst brudd i et ellers tett samlet arrangement, og det gir øyet et sted å hvile når det har reist gjennom mengden av farge ovenfor.
Hvordan malingen selv ble håndtert
Van Gogh arbeidet dette lerretet i korte, ladede strøk, hvert kronblad bygget fra to eller tre avgjørende penselberøringer snarere enn blandet skyggelegging. På nært hold løser anemonene seg spesielt opp i tydelige merker av blått, hvitt og svart, lagt side om side og latt til å blande seg i øyet snarere enn på paletten.
Bakgrunnen er heller ikke en hvilende overflate. Dens diagonale skravering holder hele den øvre halvdelen av lerretet i stille bevegelse, slik at selv den tomeste delen av maleriet har en puls.
Ingenting her ser anstrengt eller korrigert ut. Bildet har direktheten til noe malt raskt, i timene en avskåret blomst fortsatt holder formen, og den hastverket er synlig i hvert strøk.
Hva maleriet gir et rom
Hengt i øyehøyde er dette et bilde som belønner både avstand og nærhet. Fra tvers over et rom leses det oransje bordet og den tette buketten som en enkelt varm masse; gå nærmere og samme parti bryter sammen i dusinvis av individuelle, ublandede strøk av farge.
Morgenlys trekker frem varmen fra bordet og de gule rosene; i den lave belysningen om kvelden kommer blåtonene og de nesten svarte sentrene i anemonene frem i stedet, og hele balansen i komposisjonen skifter. Få stilleben endrer seg så synlig med timen.
Det ber om å bli sett på mer enn en gang, og det ser sjelden helt likt ut to ganger.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Musée d'Orsay samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.