Stilleben med en bukett prestekrager: Historien
Vincent van Gogh kom til Paris de første månedene av 1886 med nesten ingenting avklart om hvordan han ønsket å male. Han flyttet inn i broren Theos leilighet, ga opp de grumsete brune interiørene han hadde bygget sitt rykte på i Nuenen, og satte i gang med å lære seg farge fra grunnen av. Stilleben med en bukett tusenfryd, malt samme år, er et av resultatene: et lerret laget ikke for å selges eller vises, men for å arbeides gjennom, pensel i hånd, til noe ved å se hadde forandret seg.
Blomster var det billigste og mest tålmodige motivet han hadde tilgjengelig. En bukett kjøpt eller plukket ville holde stillingen i noen dager, lenge nok til å prøve den samme muggen og de samme blomstene igjen og igjen, på jakt etter hvordan én grønnfarge satt mot en annen. Dusinvis av slike studier overlever fra hans første år i byen, og dette lerretet er blant dem, usignert, udatert av kunstnerens egen hånd, arbeidsnotater snarere enn en fullført erklæring.
Det som skiller dette bestemte maleriet ut, er hvor lite det låner fra det lysere Paris han snart skulle oppdage. Fargen er fortsatt tett, fortsatt jordbundet. Det leses som et hengslet bilde, laget like før byens lys for alvor kom inn i arbeidet hans.
En fullpakket mugge på et bart bord
En enkelt mugge av steintøy, med bånd i mørkere grønt, står litt til høyre for midten på en enkel bordplate. Ut av den smale halsen reiser det seg en tett, topptung masse av blomster, så full at muggen nesten forsvinner under vekten av det den holder.
Buketten blander flere slags sensommerblomster. Hvite og blekt kremfargede tusenfryd åpner seg flate mot betrakteren, små mauve- og lillaasters klynger seg til venstre, og noen få dypt rødbrune blomsterhoder sitter halvt slukt i skyggen mot baksiden av oppsatsen.
Nederst til venstre har to eller tre sterkt gule løvetannlignende blomster falt eller blitt lagt løst på bordplaten, helt atskilt fra muggen. De er det første øyet fanger, før det klatrer tilbake opp i virvaret av blekere blomster ovenfor.
Å male nesten utelukkende i grønt
Van Gogh setter hele scenen mot en flat, mørk olivengrønn bakgrunn, med et litt lysere grønt bord under. Mugge, blader, stilker og bakgrunn ligger alle innenfor et smalt bånd av samme fargefamilie, så bildet holder sammen som ett dempet, omsluttende rom snarere enn et værelse med definerte kanter.
Mot den lave tonaliteten bærer blomsterhodene nesten alt av bildets lys. Hvert kronblad er lagt ned som et kort, lastet strøk, dabbet snarere enn blandet, strålende utover fra et mørkere sentrum i gult, krem eller blekt rosa.
Bladene og stilkene er behandlet løsere, dratt og hektet i lengre merker som beskriver masse snarere enn individuell form. Van Gogh tegner ikke hver stilk så mye som han finner formen hele buketten danner mot veggen bak den.
Selve lerretet er lite, 57,2 x 41,6 centimeter, nær størrelsen på buketten det viser. Den skalaen betyr noe: dette er et bilde ment å studeres på armlengdes avstand, på en bordplate eller et staffeli, ikke ses tvers over et gallerigulv.
Et steg før de lysere Paris-bildene
Innen et års tid etter å ha malt denne muggen med tusenfryd, ville Van Gogh legge ned rene kadmiumgule og koboltblå farger lært fra impresjonistiske og neoimpresjonistiske lerret han så i parisiske forhandleres vinduer. Det skiftet har ennå ikke skjedd her.
Det dette stillebenet viser i stedet, er grunnarbeidet for det: en kunstner som med vilje innsnevrer motivet sitt til en enkelt mugge med blomster så han kunne konsentrere seg om ingenting annet enn fargerelasjoner, uten et landskap eller en figur til å distrahere ham. Mørkheten i paletten er ikke sjenanse, den er kontroll, en måte å teste hvor langt bleke kronblader kunne presses til å gløde mot et felt av grønt før bildet sluttet å leses som en bukett i det hele tatt.
Maleriet holdes nå av Philadelphia Museum of Art, en del av en offentlig samling hvor det fortsatt kan ses og studeres personlig.
Hvordan det leses på en vegg
I svakt lys eller kveldslys ligger bildet nær monokromt, og blomsterhodene ser ut til å stige opp fra det grønne snarere enn å sitte foran det. Litt etter litt, mens øyet tilpasser seg, blir de rødbrune og mauve blomstene begravd i skyggen synlige.
Under sterkere dagslys åpner det samme lerretet seg. Variasjonen Van Gogh bygget inn i et smalt fargespekter, de rosa, lilla og kremfargede som er gjemt blant det gule, blir lettere å skille ut og følge, og de to løse blomstene på bordplaten trer frem fra resten.
Uansett hvilken måte det ses på, belønner det et andre og tredje blikk snarere enn et enkelt blikk. Det er tross alt det det ble laget for: ikke et fullført utstillingsstykke, men en studie i hvor mye en maler kan finne i én vanlig mugge med blomster hvis han bare fortsetter å se.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Philadelphia Museum of Art samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.