Stilleben med ost og brød: historie, betydning og penselføring
Vincent van Gogh ankom Paris i de første månedene av 1886 og flyttet inn hos broren Theo, en kunsthandler hvis leilighet ga ham gangavstand til galleriene som viste den nye impresjonistiske og neoimpresjonistiske kunsten. Han var trettitre år, i stor grad selvlært, og bar fortsatt på den tunge, jordbundne paletten han hadde bygget opp i Nuenen mens han malte bønder og potetspisere. Paris krevde noe annet av ham: lysere farger, løsere penselføring, en vilje til å arbeide etter livet i raskt tempo snarere enn etter lange, møysommelige studier.
Stilleben ble hans prøvefelt det året. En flaske, en tallerken, et brød kostet ingenting og klaget ikke, og kunne arrangeres og rearrangeres på et bord til lyset og malingen stemte overens. Dusinvis av disse små lerretene er bevart fra 1886, for det meste mat og servise, malt ikke som ferdige utsagn, men som øvelser i å se.
Dette lerretet, opprinnelig kalt Stilleben med flaske, to glass, ost og brød, hører til den serien av studier. Det er et beskjedent objekt, bare 46 x 37,5 centimeter, og det leses som en maler som raskt arbeider seg gjennom et enkelt problem: hvordan få glass, stoff, brød og skygge til å sitte overbevisende på samme plan.
Et bord dekket for én
Oppstillingen er enkel og nesten seremonell i sin enkelhet. En korket flaske står midt på bordet, flankert av to glass, hvert med en slant mørk vin. Foran dem står en hvit tallerken med et revet stykke brød, et stykke ost og en kniv lagt skrått over, med det mørke skaftet stikkende mot betrakteren.
Lyset kommer inn fra venstre og står for mesteparten av fortellingen. Det fanger kanten av bordduken og krumningen av tallerkenen i nesten hvitt, løper som en lys søm nedover skulderen på flasken og plukker ut en tynn flekk av refleks på kanten av hvert glass. Alt bak den lyslinjen synker ned i en dyp grønnbrun grunn som virker nesten svart på enkelte steder.
Fargen i dette bildet er dempet, men ikke kjedelig. Bakgrunnen er en røkt olivenbrun, bordduken en varm oker som blekner til krem der lyset treffer den direkte, og brødet og osten gløder rustoransje og gull mot den hvite tallerkenen. Vinen i glassene er malt nesten svart, en farge så tett at den så vidt slipper glasset rundt til.
Øyet lander først på den tallerkenen, den ene flekken av nesten hvitt i nedre halvdel av lerretet, og beveger seg derfra opp langs den bleke linjen av bordduk til flasken som står som en sentinel i mellomgrunnen. Det er et enkelt måltid for én person, satt fram og så, tilsynelatende, latt urørt.
En ærlig, upyntet hånd
Van Gogh bygget den mørke bakgrunnen opp av synlig diagonal skravering, korte strøk lagt mot hverandre snarere enn blandet til en jevn vask. Merkene skjuler seg ikke; du kan spore retningen penselen beveget seg over lerretet, strøk for strøk, slik du kan spore blyantskravering i en tegning.
Mot det skraverte mørket bærer flasken og glassene tykkere, mer bevisste strøk av maling, små rygger av impasto der en highlight trengte å stå opp fra overflaten snarere enn å synke inn i den. Refleksene på glasset er bygget av en håndfull selvsikre dabb snarere enn forsiktig glasering, og de leses som glass nettopp fordi de er så økonomiske.
Bordduken er behandlet enda løsere, brede strøk av oker og krem som lar veven i lerretet vise gjennom på enkelte steder. Brødet og osten er derimot arbeidet med litt tettere maling og varmere farge, så det ene objektet som skal holde appetitten i bildet, også er det som er bygget med mest fysisk tilstedeværelse.
Ingenting av dette er den brutte, prismatiske fargen Van Gogh ville ta i bruk innen et år etter at han malte det, etter at pointillismen og det sørlige lyset i Provence hadde arbeidet videre med ham. Det er i stedet et bilde av en maler som fortsatt tenker i brunt og grått, men som gjør det med en direkthet og en selvsikkerhet i penselen som allerede skiller det fra hans arbeid i Nuenen.
Hva maleriet gjør i et rom
En komposisjon så mørk belønner tålmodighet. I flatt dagslys leses bakgrunnen som én enkelt dunkel masse, og øyet presses bestemt mot den opplyste tallerkenen og den varme fargen på brødet. Under en lampe om kvelden skifter det samme maleriet helt register: highlightene på flasken og glassene fanger lyskilden direkte, og bildet begynner å gløde fra noen få små punkter i stedet for å presentere seg alt på en gang.
Den forskyvningen er verdt å kjenne før man henger det opp, for et stilleben bygget på denne måten er ikke et bilde som gir alt fra seg i et blikk. Det ber om å bli sett på igjen mens lyset i rommet beveger seg gjennom dagen, en kvalitet som passer bedre i et kjøkken, en spisestue eller ethvert rom der folk sitter stille lenge nok til å legge merke til det.
Originalen, fortsatt kjent under sin fulle tittel Stilleben med flaske, to glass, ost og brød, eies av Van Gogh-museet. Malt i Paris i 1886, på det punktet der Van Goghs nederlandske skolering og hans nye franske omgivelser fortsatt arbeidet seg ut på samme lerret, forblir det en liten, nøyaktig registrering av en kunstner som lærer seg å se.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.