Stilleben med kål og tresko: Historien
En selvlært malers tidlige øvelse
I 1881 var Vincent van Gogh ennå ikke maleren av solsikker og stjernehimler. Han var tjueåtte år, bodde hos foreldrene sine i den brabantske landsbyen Etten, og hadde så vidt begynt å lære seg selv å tegne og male med noenlunde konsekvens, etter at han året før hadde bestemt seg for å vie livet sitt til kunsten.
Han hadde ingen formell opplæring verdig navnet, og lite penger til modeller eller kostbare motiver. Det han hadde, var prestegårdskjøkkenet, kjøkkenhagen og det enkle trefottøyet som arbeiderne rundt ham brukte, så disse ble øvelsene hans: gjenstander som sto stille, ikke kostet noe, og lærte ham hvordan form samler tyngde under lys.
Stilleben med kål og tresko tilhører denne perioden med disiplinert øvelse. Det er ett av verkene der Van Gogh, som ennå var i ferd med å finne hånden sin, arbeidet seg gjennom problemet med å gjengi solide ting overbevisende før han i det hele tatt forsøkte seg på menneskefiguren eller det åpne landskapet med noen som helst selvtillit.
Hva som ligger på bordet
Maleriet samler en håndfull kjøkkenvekster og et par tresko på en bar trebordplate, skjøvet tett inn mot billedflaten slik at ingenting trekker seg langt inn i dybden. En blek kål sitter i midten, de ytre bladene løst sammenrullet, og fanger lyset ujevnt over den buede overflaten.
Poteter, fem eller seks av dem, er strødd langs bordkanten foran kålen, med skall malt i varme oker- og bruntoner som får dem til å fremstå som tunge, taktile ting snarere enn rekvisitter. En enkelt gulrot ligger blant dem, oransjen dempet nesten til samme jordtone som alt rundt den.
Bak og til høyre fanger de bleke treskoene det lille lyset som når bakenden av bordet, med buede overflater gjengitt i samme krittaktige krem som kålbladene, slik at de to formene nesten smelter sammen før øyet skiller dem. Et mørkt klede eller bunt med grønt velter ned ved høyre kant, og den utydelige formen av en kurv kan så vidt skimtes i mørket bak.
Selve bordet løper langs en sterk diagonal fra nede til høyre mot øvre venstre, og de slitte bordene gir den eneste faste strukturen i en ellers løst penslet komposisjon. Øyet møter kålen først, trukket dit av dens bleke masse mot den mørke grunnen, før det vandrer langs rekken av poteter og ut mot treskoene.
Jord, skygge og en tung hånd
Van Gogh arbeidet hele lerretet, som måler 55 ganger 34 centimeter, i et smalt bånd av brunt, oker og dempede grønne toner, der kålen og treskoene skiller seg ut bare fordi de er lysere i tonen, ikke fordi noen farge virkelig kontrasterer mot en annen. Dette er en maler som ennå tester hvor langt han kan drive valør snarere enn fargetone.
Bakgrunnen byr på nesten ingenting: en dyp, uoppløst brun som sluker den øvre halvdelen av lerretet og ikke gir noen følelse av et rom, en vegg eller et vindu. Det lyset som faller over bordet, ser ut til å komme fra nært hold og lavt, den typen lys en enkelt lampe eller et lavt vintervindu kan ha kastet over et kjøkkenbord.
Malingen er lagt på tykt og uten stor finesse, penselarbeidet synlig i korte, søkende strøk som bygger kålbladene opp av overlappende kurver snarere enn å beskrive hvert enkelt presist. Dette er ikke det sikre, rytmiske penselarbeidet fra hans senere år i Provence, men noe mer strevsomt, en ung maler som arbeider seg fram til hvordan maling oppfører seg på lerretet.
Det bildet mangler i polering, tar det igjen i ærlighet. Van Gogh ble gjennom hele karrieren tiltrukket av de enkle redskapene til ruralt arbeid, og her, helt i begynnelsen, bærer kålen og treskoene allerede den tyngden og verdigheten han senere skulle finne i et par slitte støvler eller en bondes hender.
På en vegg, i skiftende lys
Hengt i et rom er dette ikke et maleri som kunngjør seg selv fra den andre siden av rommet. Paletten er nær og kontrastene er stille, så det ber om å bli nærmet snarere enn skuet, og det belønner en betrakter som er villig til å stå nær nok til å se hvordan kålbladene faktisk er bygget opp av maling.
Morgenlyset vil plukke ut den bleke kremen i treskoene og kålen mot det omkringliggende mørket, og gi bildet en kort varme før skyggene gjør seg gjeldende igjen senere på dagen. Under lampe lys om kvelden trekker det seg innover igjen, nærmere den lave, tette belysningen Van Gogh malte inn i det fra begynnelsen av.
Originalen henger i dag i Van Gogh Museum i Amsterdam, katalogisert blant de tidligste bevarte bevisene på en maler som i 1881 så vidt hadde begynt. Sett i det lyset blir en kål og et par tresko på et kjøkkenbord noe mer enn en nybegynners øvelse: det første, famlende beviset på en hånd som lærer å se.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.