Stilleben med messinggryte og mugge: Historien
Nuenen, vinter til vår
Tidlig i 1885 bodde Vincent van Gogh hos foreldrene sine i prestegården i Nuenen, i den nederlandske provinsen Noord-Brabant, og arbeidet seg gjennom en lang, bevisst læretid i tone og tyngde. Han var ennå ikke maleren av solsikker og virvlende himler. Han var en mann som lærte seg selv, gjenstand for gjenstand, hvordan en overflate fanger og holder lys.
Kjøkkenene og husmannsstuene i Nuenen ga ham motivene den vinteren: bønder ved bordet, vevere ved vevstolene og de enkle karene som fantes i en arbeiderhusholdning. Stilleben med messinggryte og mugge, malt i 1885, hører til en rekke bilder fra denne perioden der han satte noen få beskjedne gjenstander på et bord og arbeidet med dem til malingen selv bar deres tyngde.
Dette var ikke dekorative øvelser. Van Gogh behandlet kjøkkenstillebenet som en disiplin, en måte å trene øyet og hånden på før han stolte på seg selv med menneskeskikkelsen. Gryter, potter, mugger og kurver med poteter går igjen i Nuenen-bildene, omarrangert og malt på nytt mens han søkte etter den rette balansen i tonen.
En gryte veltet på siden
Midt på lerretet ligger en messinggryte veltet på siden, de to krumme håndtakene henger løst, og den bulkete kroppen fanger det lille lyset som når bordet. Ved siden av står en mørk, glasert mugge av leirgods, smalhalset og rundbuket, med ett enkelt håndtak som bukter seg. Foran begge sprer en løs haug med poteter seg utover duken, med skall malt i samme brunsvarte register som skyggene rundt dem.
Komposisjonen er bygget på kontrast mellom overflater snarere enn på farge. Messing svarer til duk, duk svarer til keramikk, og hver gjenstand ligger tett inntil bildeplanet, presset mot en bakgrunn så mørk at den nesten leses som tomrom. Det finnes ikke noe vindu, ingen vegg, ikke antydning til rommet bortenfor bordet.
Lyset kommer inn fra øvre venstre og treffer hardest på kanten og buken av gryten, der van Gogh har dratt blek oker og varm gull over det bulkete metallet. Overalt ellers, i muggen, duken, potetene, faller tonen ned i grønt, brunt og nesten svart, slik at messingen blir det ene partiet øyet kan hvile på.
Målene er beskjedne, 80,5 ganger 65,5 centimeter, nært nok til at gjenstandene står omtrent i naturlig størrelse. Den skalaen betyr noe: dette er et bord som en betrakter kan tro at de står ved, ikke et scenesett arrangert for effektens skyld.
Maling lagt tykt og mørkt
Van Goghs penselføring er her tyngre og mer søkende enn den skulle bli senere i karrieren, men vaner som skulle komme til å definere hans modne stil er allerede synlige. Han bygger opp grytens overflate av korte, malingtunge strøk som følger kurven i metallet, og lar malingens rygger reise seg fra lerretet for å fange virkelig lys i rommet, ikke bare malt lys.
Muggen er behandlet glattere, malingen er tynnet ut og blandet slik at den runde kroppen leses som solid og tung, en motvekt til grytens medtatte energi. Potetene er knapt mer enn klatter, lagt ned raskt, formene holdes sammen av skygge snarere enn av omriss.
Fargen er hele veien hentet fra et smalt, jordbundet spekter: bitumenbrunt, flaskegrønt, matt oker, svart. Dette var paletten van Gogh på den tiden forbandt med verdigheten i bondeangens arbeid, det samme spekteret han brukte det året til Potetspiserne. Ingenting her er lyst ved en tilfeldighet; tilbakeholdenheten er poenget.
Den mørke grunnen er ikke tomrom så mye som trykk. Den lukker seg om gjenstandene og skyver dem framover, slik at messingkanten og potetenes bleke fruktkjøtt ser ut til å gløde snarere enn bare å reflektere lys.
På en vegg, etter mørkets frambrudd
Heng dette stillebenet et sted der lyset endrer seg i løpet av dagen, og det oppfører seg ulikt fra time til time. I direkte lys hevder gullet i grytens kant seg, og bildet leses nesten som en studie i én farge. I dempet lys trekker det samme gullet seg tilbake, og maleriet blir en studie i nesten svart, der gryten og muggen så vidt skiller seg fra grunnen bak dem.
Den følsomheten for svakt lys er ikke en feil ved et mørkt, tidlig lerret. Den ligger nær hvordan van Gogh selv må ha sett gjenstandene, ved lampe eller i grålysningen en vinter i Brabant. Et rom som dempes om kvelden passer dette maleriet snarere enn å motvirke det.
Originalen henger i dag i Van Gogh-museet, som har en av de dypeste samlingene av kunstnerens Nuenen-år og lar denne beskjedne kjøkkenscenen leses sammen med verkene som umiddelbart gikk forut for og fulgte etter den. Sett der, eller i reproduksjon, belønner det nært, tålmodig blikk snarere enn et blaff.
Det som blir sittende hos en betrakter er ikke fortelling, det finnes ingen, men følelsen av en ung maler som arbeider seg fram til hvor langt tonen alene kunne bære et bilde. Flere år før van Goghs farge skulle lyse opp hele lerret, valgte han allerede sine kamper med omhu, én bulkete messinggryte om gangen.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.