Stilleben med steintøy og flasker: Historien
Nuenen, en vinter med øvelse
I 1885 bodde Vincent van Gogh i Nuenen, i foreldrenes prestegård på Brabants landsbygd, og arbeidet seg gjennom en lang, bevisst læretid i tone og form. Han hadde satt seg et strengt program: modellhoder, hender og enkle gjenstander i et snevert spekter av brunt, grått og grønt helt til han kunne gjengi tyngde og volum uten å lene seg på fargen for å gjøre jobben. Stilleben med steintøy og flasker hører til dette programmet, malt i de samme månedene som frembrakte Potetspiserne og de mange studiene av bondehender og ansikter.
Han trengte ikke å reise for å finne motiver. Et kjøkkenbord, noen tomme flasker og det serviset som måtte være for hånden, var nok. Disiplinen var poenget: å male det som sto foran ham, ærlig, uten å smigre det, helt til bildet selv bar overbevisning.
Seks kar og et trebord
Tre mørke glassflasker står på rad bak, og halsene deres fanger tynne lyspunkter mot en bakgrunn som er malt nesten svartgrønn. Foran dem står en tohånds panne av steintøy, med en rødbrun leire som varmes opp av en skrå lysstråle, med en treskje eller pinne som støttes opp i den i en vinkel som bryter pannens kurve.
Til høyre står en høyere krukke av steintøy, blekt gråkrem, med skulderen merket med et løst, mørkt rullemønster som Van Gogh legger ned i noen få raske, sikre strøk. Ved siden av snur en grunn bolle i myk blågrå sitt bleke indre mot betrakteren, og kanten fanger det samme lyset som faller på pannen.
Foran til venstre er to små kopper eller boller stablet inni hverandre, og deres kremglasur er den lyseste tonen i maleriet etter krukken. Alt hviler på et bart trebord, og bordene er malt i løse, tørre strøk av oker og brunt som løper diagonalt mot betrakteren.
Originalen måler 56 ganger 40 centimeter, en beskjeden størrelse som passer til motivets intimitet. Ingenting her er ment å leses fra tvers over et rom; det belønner den nære, uforstyrrede måten å se på som et kjøkkenbord selv inviterer til.
Å arbeide i nesten mørke
Paletten er bevisst snever. Van Gogh bygger hele bildet fra variasjoner over brunt, grønt-svart og grått, og unner seg bare det bleke blå i den ene bollen og bein-hvitt i koppene som lettelse. Innenfor dette snevre spekteret finner han likevel en full skala av valører, fra det nesten svarte i bakgrunnen til den ene lyse høydepunktet på kanten av krukken av steintøy.
Penselarbeidet er bredt og fysisk. Han legger malingen på i korte, ladede strøk som følger svingen i hver form, tykkere og mer synlig på den opplyste pannen og krukken, tynnere og mer skrapet i de skyggelagte flaskene og bakgrunnen. Ingenting er blandet til en glatt finish; malingen beholder opptegnelsen av hånden som plasserte den.
Lyset kommer inn fra øvre venstre og faller hardest på pannen av steintøy og krukken av steintøy, og lar flaskene stå som nesten silhuetter og bordet i myk halvskygge. Det ene retningsbestemte lyset er det som holder seks separate gjenstander sammen som én gruppe i stedet for en rad med studio rekvisitter.
En studie som ble et maleri
Van Gogh malte mange slike grupperinger i Nuenen, få av dem hadde han noen gang tenkt å selge. De var øvelser: en måte å teste hvor langt tonen alene kunne bære vekt, rundhet og avstand uten hjelp av tegnet omriss eller sterke farger. Stilleben med steintøy og flasker viser hvor langt den testingen allerede hadde ført ham i 1885, et år før han dro til Antwerpen og deretter Paris, der paletten hans skulle åpne seg helt.
Det som overlever fra den disiplinen, er synlig her i sikkerheten i modelleringen: pannen leses som tung og full, flaskene som hule og lette, krukken som solid steintøy, alt argumentert gjennom maling alene i stedet for gjennom detaljer eller ornament. Det er et lite, enkelt bilde som ber om å bli lest sakte i stedet for å bli kastet et blikk på.
I et rom
Hengt i et kjøkken, en spisestue eller et arbeidsrom oppfører dette maleriet seg mindre som dekorasjon og mer som et andre, stillere bord i rommet, mørkt nok til å trekke seg tilbake på avstand og detaljert nok til å holde oppmerksomheten på nært hold. Under varmt kveldslys blir brunt og grønt dypere og den bleke bollen og krukken ser ut til å tre frem; under kjøligere dagslys sitter de samme gjenstandene lenger bak, og den ene blå tonen leses tydeligere.
Det er et bilde som endrer seg med rommets eget lys i stedet for å kjempe mot det, omtrent som originalen gjør i dag i Van Gogh-museet, der den henger blant de andre Nuenen-studiene som markerer begynnelsen på karrieren hans.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.