Stilleben, tallerken med brød: Historie, betydning og penselføring
Paris, 1887, og et kostholdsskifte
Vincent van Gogh ankom Paris tidlig i 1886 for å bo hos broren Theo, en kunsthandler hvis leilighet og gallerikontakter brakte ham i daglig kontakt med impresjonistisk og neoimpresjonistisk maleri for første gang. I 1887 hadde han brukt et år på å absorbere lærdom han ikke kunne ha nådd i Nederland.
Viktigst blant dem var oppdagelsen av at fargen selv, ikke brun skygge, kunne bære et bilde. Han så Pissarro, Signac og andre bryte opp malingen i separate, synlige strøk, og han ville prøve det samme selv, på hva han enn kunne finne.
Penger var knappe og villige modeller enda knappere, så Van Gogh vendte seg til det som allerede fantes i leiligheten: frukt kjøpt billig, avskårne blomster og brød. Stilleben, tallerken med brød, malt i 1887, hører til denne rekken av bilder, laget ikke fordi brød bar på en stor symbolikk, men fordi det var der, tålmodig, og fritt å male så ofte han ville.
Et brød blir ikke trett, klager ikke og tar ikke betalt per time. Det lot ham arbeide raskt, og teste hvor langt han kunne presse et snevert sett med farger mot hverandre uten det ekstra presset av å treffe en likhet.
Brød på en hvit tallerken
Maleriet, registrert i museets egen katalog ganske enkelt som Stilleben, tallerken med brød, er lite, 40 x 31,5 centimeter, og motivet passer lett innenfor den rammen. En tallerken bærer to stykker brød: ett langt og buet, som smalner mot en brunet ende, det andre skåret kort slik at det bleke, revne indre vender mot betrakteren.
Tallerkenen er hvit og oval, vippet litt slik at den borteste kanten stiger opp i synsfeltet, og den hviler på et bart bord malt i varm oker med et strø av bleke, rispelignende strøk nederst til venstre, som om et klede eller en tørr pensel var blitt dradd over den våte malingen. Bak den er veggen en spettet grågrønn, strøket ujevnt slik at mørkere partier samler seg som skygge uten å beskrive noe bestemt.
Det er ikke noe utlagt klede, ingen kniv, ingen spredte smuler lagt til for historiens skyld. Det er tallerken og brød alene, isolert slik at bildet leses som en studie av en liten, beslektet familie av toner snarere enn som en beretning om et måltid.
Penselens korn
Når man ser nøye etter, viser brødets skorpe seg å være bygget av korte, dragne strøk av oker, brent oransje og krittaktig hvitt, lagt over hverandre slik at ryggene i brødets folder fanger lyset akkurat der en virkelig skorpe ville sprekke og løfte seg.
Van Gogh blander ikke disse strøkene til en glatt overflate. Han lar dem stå separate, nesten skraverte, slik at skorpen leses som brutt lys snarere enn som en beskrevet gjenstand. Der det lengre brødet krøller seg tilbake mot seg selv, samler dyp umbra og gråfiolett skygge seg i folden.
Den hvite tallerkenen er behandlet på samme måte. Den er ikke flat hvit, men en blanding av kjølig grå, blåtonet skygge og varm oker reflektert opp fra bordet, slik at porselenet aldri blir dødt eller krittaktig.
Denne tette, varme paletten er det han testet det året: en snever familie av okrer og nøytrale hvite satt mot kjøligere gråtoner, bearbeidet hardt for å se hvor mye liv som kunne hentes ut av en håndfull pigmenter uten å gripe etter en eneste høy farge.
Et lite lerret som står på egne ben
Hengt opp i dag holder maleriet seg tett inntil veggen i skala. Med sine 40 x 31,5 centimeter ber det om å bli lest fra noen skritts avstand, den avstanden der de separate strøkene løses opp til glansen av en skorpe og den myke ettergivenheten i et oppskåret brød.
I direkte lys løfter okrene og de varme hvite tonene i brødet seg frem, og den grågrønne veggen trekker seg tilbake bak dem. I mattere lys flater bildet ut mot en enkelt varm dis, og de enkelte strøkene blir vanskeligere å skille fra hverandre, nærmere kanskje slik Van Gogh selv så det ved lampelys i Theos rom.
Det belønner den slags blikk et kjøkken eller en spisestue inviterer til naturlig: et blikk før man setter seg, et lengre blikk når rommet har tømt seg. Ingenting ved det krever oppmerksomhet fra den andre siden av et rom: alt ved det holder oppmerksomheten når man først er nær.
Originalen befinner seg fortsatt på Van Gogh Museum, et lite, uglamorøst vitne om et år der en stort sett selvlært maler brukte maten som allerede sto på bordet til å lære seg hvordan farge faktisk oppfører seg.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.