Vase med fem solsikker: Historien, meningen og penselarbeidet
Arles, august 1888
Mot slutten av sommeren 1888 hadde Vincent van Gogh vært bosatt i Arles i seks måneder, leid de fire rommene i Det gule huset og ventet på at Paul Gauguin skulle komme fra Bretagne. Han ønsket at veggene på Gauguins soverom skulle romme noe umiskjennelig hans eget, en dekorasjon ingen annen maler ville finne på å forsøke. Solsikker, grove og alminnelige hageblomster, ble hans svar.
Han arbeidet raskt, malte hode etter hode mens blomstene ennå var ferske nok til å holde formen på bordet foran seg. Flere lerret kom ut av denne arbeidsperioden, hvert et variasjon over samme idé: en enkel vase, en bukett solsikker og et flatt fargefelt bak dem. Dette bildet, opprinnelig kalt Stilleben: Vase med fem solsikker, tilhører denne gruppen, malt i Arles i 1888.
Fem hoder mot dyp blå
Der flere av solsikkebildene fra Arles setter bukettene sine mot en vegg av gult, er dette annerledes: blomstene står mot en dyp, nesten nattlig blå. To hoder strekker seg oppover og utover nær øvre kant av lerretet, kronbladene spredt som fyrverkeri, ett vendt for å fange lyset fullt, det andre vinklet bort slik at bare en ring av kronblad og antydningen av en mørk midte vises.
Under dem vender et bredt oransjebrunt hode nesten flatt mot betrakteren, skiven bygget opp av strøk med oker, rust og grønt satt ned i en løs spiral. To flere hoder synker sammen ved bunnen av oppsatsen, utblomstret og tunge av frø, kronbladene tynnet ut og krøllet. Mellom alle fem holder en lav grønn vase stilkene, stående på et bart bord gjengitt i kjølig fiolettgrått.
Med 98 x 69 centimeter er lerretet stort nok til at blomstene sitter nær naturlig størrelse, slik at en betrakter som står foran det møter blomstene i noe nær deres virkelige skala. Øyet lander først på den lyse, fremovervendte oransje skiven i midten, og beveger seg deretter utover til de blekere hodene over og det slappe paret under.
Hvordan malingen sitter på lerretet
Van Gogh bygde kronbladene av tykke, korte strøk, hvert lagt separat slik at malingens rygger fanger virkelig lys og kaster små skygger over overflaten. Han omrisset blomsterhodene og bladene med en mørk rødbrun linje, en vane hentet fra cloisonnist-maleriet han hadde sett i Paris, som lar hver blomst holde formen selv på avstand.
Frøhodene er de tetteste partiene i bildet, bygget opp i overlappende sirkler av pigment som nesten virker relieffaktige. Den blå bakgrunnen er derimot arbeidet tynnere og jevnere, strøket i lange vertikale strøk som holder den fra å konkurrere med blomstene om oppmerksomheten.
Grønt forekommer sparsomt, i bladene som krøller seg bak blomstene og i selve vasen, malt med samme ladede pensel som kronbladene i stedet for glattet ut til en nøytral gjenstand. Ingenting i bildet er overlatt flatt eller livløst; selv bordplaten bærer synlige strøk av fiolett og gråblått.
Blomstring og forfall, og hva som gjenstår
Det som gjør de fem hodene fengslende som gruppe, er at de ikke er ensartede. To er i full, åpen blomst, kronbladene ennå sprø og strålende utover. To andre har passert sin topp, tunge i hodet og brunende i midten, nærmere frø enn blomst.
Van Gogh malte solsikker i alle stadier han kunne finne dem, og dette lerretet holder hele spekteret i en enkelt vase i stedet for å glatte det ut. Effekten er et stilleben som leses mindre som en fast oppsats og mer som et øyeblikk fanget midtveis i en lengre prosess, der blomster åpner seg mens andre allerede er i ferd med å bli frø.
Dette spesielle lerretet finnes ikke lenger å se direkte. Det ble ødelagt av brann i Japan i 1945, og det man i dag vet om fargen og utførelsen, kommer fra fotografier og fra malte kopier laget før det gikk tapt, denne reproduksjonen blant dem.
En reproduksjon av et tapt maleri bærer en annen vekt enn en kopi av et bilde som fortsatt henger et sted. Det er så nær de fleste nå vil komme disse spesielle fem hodene, den dype blå bakgrunnen, den tykke oransje skiven midt i vasen.
På veggen
Hengt i et rom som får virkelig dagslys, skifter den blå bakgrunnen gjennom dagen, blir dypere mot svart i lavt kveldslys og åpner seg igjen under et lyst morgenvindu. Oransjen og gulet i blomstene holder varmen uansett, og virker som den ene varme tonen i et rom som ellers heller mot kjølig.
Fordi blomsterhodene sitter nær sin opprinnelige størrelse, leses maleriet på samtalavstand i stedet for å trenge å sees fra tvers over rommet. Det passer den slags blikk en gang, et kjøkken eller en spisestue tillater: passert daglig, kastet et blikk på, av og til stoppet foran.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i samlingspost, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.