Vase med femten solsikker: historien, symbolikken og maleteknikken
I januar 1889 var Vincent van Gogh tilbake i Det gule huset i Arles, alene. Paul Gauguin hadde reist måneden før, etter krangelen som endte med Van Goghs øreskade og et sykehusopphold, og de to rommene Van Gogh hadde innredet for vennens besøk sto stort sett tomme. Solsikker blomstrer ikke i en provençalsk vinter, så da han bestemte seg for å lage flere av bildene som hadde hengt på Gauguins vegg i august året før, arbeidet han ut fra sitt eget tidligere lerret i stedet for fra en vase med ferske blomster.
Resultatet ble Stilleben: Vase med femten solsikker, malt i januar det året og nå i samlingen til Sompo Museum of Art i Tokyo. Med sine 76,5 ganger 100,5 centimeter er det nær naturlig størrelse, en gjennomtenkt repetisjon snarere enn en rask studie, laget med den samme omhuen Van Gogh hadde viet den første versjonen fem måneder tidligere.
En andre versjon, laget med omhu
Van Gogh brukte ordet repetisjon om bilder som dette, og han mente det presist. Han kopierte ikke i betydningen å tegne av, men gjenoppbygde en komposisjon han allerede stolte på, og gjenskapte helningen til hvert blomsterhode og det nøyaktige antallet på femten blomster fra hukommelsen og fra sitt eget tidligere lerret.
Han hadde skrevet til broren Theo om ønsket om en dekorasjon bygget opp av flere solsikkel-lerret, et sett av gulfarger som ville holde sammen som en helhet. Å lage repetisjoner lot ham produsere mer enn ett bilde fra ett vellykket arrangement, slik at denne helheten kunne reise eller henge i mer enn ett rom samtidig.
Han hadde allerede fortalt Gauguin, halvt i spøk og halvt ikke, at solsikken var hans alene blant malere. I januar var denne påstanden blitt sannere enn da han først fremsatte den. Dette bildet er blomsten gjentatt på hans egne premisser, i hans eget hus, etter at krangelen som hadde brakt Gauguin til Arles, var over.
Femten hoder mot et felt av gult
Bildet inneholder ikke noe annet enn en enkel vase i lertøy og blomstene i den, satt på et bart bord, mot en vegg brutt bare av en enkelt horisontal linje som skiller den fra bordplaten. Femten solsikkeblomster trenger seg ut av vasens munning på tykke grønne stilker, noen oppreiste og fullt åpne, andre vendt sidelengs eller hengende, forbi sitt beste.
Noen hoder har gått i frø, med kronbladene tynnet ut til en frynsekant rundt mørke, bustete sentre; andre er fortsatt brede skiver av gull med et grønt øye i midten. Én blomst øverst til venstre har krøllet seg og blitt helt brun, en liten note av forfall satt opp mot friskheten til blomstene ved siden av.
Fargen bærer nesten hele bildet. Van Gogh arbeidet bakgrunnen, bordet og vasen i nære variasjoner av én enkelt gul, fra blekt krom nær toppen til en dypere, nesten oransje gull ved basen, slik at blomstene selv må bygges opp av små forskyvninger i grønt, brunt og oker snarere enn av noen kontrast i fargetone. Øyet lander først på det høyeste, mest frontale hodet midt i bunten, og beveger seg deretter utover rundt ringen av blomster som omgir det.
Maling tykk nok til å kaste skygge
Van Gogh la malingen til blomsterhodene i høyt relieff, lastet penselen og dro den slik at malingens rygger står fysisk ut fra lerretet. Kronbladene er bygget opp som korte, separate strøk som stråler ut fra hvert senter, og frøhodene er bearbeidet med samme tykkelse, slik at overflaten fra en vinkel nesten fremstår som en lav skulptur.
I noe av den våte malingen risset han tynne linjer med enden av penselen, og markerte de fine ribbene i et kronblad eller teksturen i et frøhode raskere enn han kunne ha malt dem strøk for strøk. Vasen og bordet er derimot behandlet tynnere, slik at bildet holder en bevisst kontrast mellom de oppbygde blomstene og den flatere grunnen de står på.
Etter hans egen beskrivelse testet han hvor langt et bilde kunne holde sammen på nesten én farge alene, en studie i gult mot gult snarere enn i kontrasterende fargetoner. Små innslag av blågrønt i stilkene og konturene er egentlig alt som hindrer bildet i å oppløses til et enkelt felt av gull.
På en vegg, i skiftende lys
Med sin metershøyde fremstår lerretet mindre som en vase med blomster man får et glimt av på et bord, og mer som en vegg av gull som tilfeldigvis inneholder femten solsikker. Hengt i øyehøyde fyller det mer av synsfeltet enn bredden skulle tilsi, en virkning Van Gogh ville ha forstått, siden han allerede tenkte på solsikkebildene sine som dekorasjon laget for å leve med snarere enn å studeres på avstand.
Fordi malingen står så høyt fra overflaten, endrer bildet seg gjennom dagen når ekte lys beveger seg over det. Morgenlys fremhever ryggene i hvert kronblad i små skygger; om kvelden, under en lampe, mykner de samme ryggene og hele lerretet faller tilbake til den flate gløden av én enkelt farge.
Det var mer eller mindre Van Goghs ambisjon for solsikkene fra begynnelsen, å male en farge så fullstendig at den oppførte seg som lys snarere enn pigment. Sett nå i Sompo Museum of Art, eller på en vegg hjemme, gjør denne repetisjonen fortsatt nøyaktig det, et bilde som stadig forandrer seg mens alt i det står helt stille.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Sompo Museum of Art samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.