Vase med oleander: historie, betydning og penselarbeid
Sommeren 1888 hadde Vincent van Gogh bodd i Arles i flere måneder og arbeidet i et tempo som foruroliget selv ham. Han hadde reist sørover på jakt etter lys og farger han ikke fant i Paris, og blomster ga ham et motiv han kunne vende tilbake til igjen og igjen uten å vente på en modell eller en årstid. Stilleben: Vase med oleander, malt samme år, hører til denne arbeidsrekken, et bilde laget raskt, fra en plante han kunne skjære i hagen og sette på et bord før blomstene visnet.
En avskåret gren brakt innendørs
Oleander blomstrer gjennom de heteste månedene og fortsetter å blomstre når mildere planter gir opp, og van Gogh vendte tilbake til den mer enn én gang den sommeren. Han ble tiltrukket av motiver som fortsatte uansett, og en busk som blomstret gjennom heten han opplevde som trykkende, passet stemningen i brevene hans fra den perioden, fulle av hastverk og med lite tålmodighet for noe som ikke holdt under press.
Det finnes ikke noe stilleben-utstyr her utover muggen og blomstene selv. Ingen frukt, ingen drapering, ingenting lånt fra et atelierrekvisittskap. Det fremstår som én ettermiddags arbeid, skåret, arrangert og malt før lyset skiftet.
Denne direktheten er en del av det som gjør bildet, med sine 36 x 56 centimeter, større enn dimensjonene antyder. Komposisjonen løper over hele lerretets høyde, blomstene når nesten til overkanten, så blikket beveger seg oppover bildet slik det ville beveget seg oppover en virkelig plante som står igjen i et rom.
Det som står på bordet
En mugge i steintøy holder arrangementet, kroppen glasert i dypt blåsvart og med bånd av løse okerfargede rullverk, den slags hverdagslige lertøy van Gogh fortsatte å bruke fordi han likte tyngden og fargen mot blomstene. Glasuren tynnes til blek grønn nær bunnen, og et buet håndtak svinger ut til den ene siden og fanger en linje varmt lys langs kanten.
Ut av muggens hals reiser oleanderen seg i en åpen, litt uregjerlig klynge. Klynger av rosa og korallrøde blomster fyller den øvre halvdelen av lerretet, noen helt åpne, andre fortsatt knyttet sammen som knopper, med en løs kvast av blomster som bryter ut mot høyre som om arrangementet rett og slett var satt ned i stedet for komponert.
Mørke, spydformede blader trer opp gjennom stenglene i dypgrønt, nesten svart på noen steder, og gir de rosa blomstene noe å presse mot. Noen bare stilker krysser muggens hals i skjeve vinkler, den slags detalj som bare overlever når en maler arbeider fra objektet foran seg i stedet for å rydde det opp.
Van Gogh signerte lerretet nederst til venstre, bare fornavnet sitt, i den samme løse håndskriften han brukte i Arles-bildene.
Fargen som bærer vekten
Bakgrunnen er en flat, litt grånet blå, nær i tone til muggen selv, og det er denne nærheten som lar de rosa og røde blomstene tre så skarpt frem. Nedenfor er bordet gjengitt i en varm, krittaktig kremfarge, så hele lerretet deler seg i to brede fargefelt med stillebenet balansert over sømmen.
Van Gogh leste fargeteori nøye i disse årene, og bildet viser det i praksis snarere enn i noe diagram. Rødt og grønt sitter i motsatte ender av sirkelen, og her presses de mot hverandre i full styrke, blomstene og bladene kjemper om den samme oppmerksomheten i stedet for at det ene bare dekorerer det andre.
Ingenting i bildet er blandet til en nøytral mellomtone. Selv den skyggelagte siden av muggen bærer en mettet blå i stedet for en grå, noe som holder hele overflaten summende i stedet for å falle til ro.
Hånden bak malingen
Selve malingen er påført tykt og arbeidet vått, lagt på i korte, besluttende strøk som følger retningen til hvert kronblad og blad i stedet for å fylle inn en kontur. Ser man nøye på muggen, blir penselarbeidet nesten kalligrafisk, okerfargede linjer dratt over den blå grunnen for å antyde glasurmønsteret uten å beskrive det i noen reell detalj.
Blomstene er bygget på samme måte, hver blomst en håndfull påførte strøk i stedet for en blandet form, så bildet beholder energien sin selv på nært hold. Van Gogh var ikke interessert i å polere overflaten glatt. Han ville at merkene skulle være synlige, bevis på en hånd som beveget seg raskt mens lyset og blomstene ennå holdt.
Gå et steg tilbake og strøkene løser seg opp i kronblader og blader; gå nærmere og de skiller seg igjen i rå, individuelle bevegelser. Det skiftet er en del av det som holder bildet aktivt i stedet for avklart, og det er en av de vanskeligere egenskapene å føre videre i en reproduksjon, siden det avhenger av virkelig maling som står opp fra en virkelig overflate.
På en vegg, gjennom dagen
Et bilde bygget av så mye mettet farge oppfører seg forskjellig avhengig av hvilket lys som faller på det. I direkte dagslys sitter de rosa og røde nesten aggressivt frem, den blå bakgrunnen trekker seg tilbake bak dem. Under lampelys om kvelden mykner det samme lerretet, kontrasten mellom blomst og bakgrunn snevres inn til muggen og blomstene føles mer som én varm masse.
Det er et bilde som passer i et rom der noe skjer i nærheten, et kjøkken, et spisebord, et hjørne nær et vindu, snarere enn i et rom ment for stille betraktning fra den andre siden av rommet. Skalaen i penselarbeidet belønner nærhet, og motivet, en mugge med avskårne blomster på et bord, er hjemlig nok til å sitte komfortabelt i et rom som faktisk brukes til å spise og samles i, snarere enn et som er satt av utelukkende til å se på.
Det det tilbyr, uansett hvor det henger, er følelsen av en plante fanget i et bestemt øyeblikk snarere enn et arrangement komponert for varighet. Blomstene ble skåret, satt i vann og malt før de kunne falme, og det hastverket er fortsatt der i malingen mer enn et århundre senere.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i samlingspost, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.