Hus med stråtak i solskinn: Historien
Vincent van Gogh nådde Auvers-sur-Oise den tjuende mai 1890, med staffeliet sitt av toget fra Paris, og for første gang på flere år uten en asylmur rundt seg. Han hadde nettopp tilbrakt tolv måneder innlagt i Saint-Remy. Auvers skulle være bedring: en landsby med stråtekte gårder, gartnere som hadde grodd igjen, og en lege, Paul Gachet, som forsto malere. Van Gogh hadde ti uker igjen å leve, og han arbeidet gjennom nesten alle sammen.
Stråtekte hus i solskinn hører til den siste utbruddet. Han malte det i 1890, ett av en serie lerreter der de gamle gårdsgårdene i landsbyen ble, i kort tid, hele hans motiv. Bildet er lite, bare 40,5 x 52 centimeter, laget for nær lesning snarere enn en stor vegg.
En landsbylege og sytti dager
Auvers var blitt anbefalt til van Gogh av broren Theo, basert på Gachets ord om at luften og selskapet ville hjelpe. Landsbyen lå ved Oise, en time fra Paris med jernbane, fortsatt drevet på gammel måte med strå på takene og gjess i gårdene. For en maler som hadde tilbrakt et år på en institusjon, var endringen total.
Han leide et rom over en kafé og malte i et tempo som fortsatt forbløffer katalogiserere: nesten ett lerret om dagen gjennom juni og juli. De stråtekte takene i Auvers, gamle allerede da og allerede i ferd med å bli erstattet av teglstein andre steder i Frankrike, fanget ham tidlig og holdt ham. Han vendte tilbake til dem igjen og igjen, fra forskjellige vinkler og i forskjellig vær.
Dette er en av disse returene. Det viser ingen dramatikk, ingen hendelse utover en mann som går hjem. Denne tilbakeholdenheten, fra en maler tre måneder fra sin død, er verdt å sitte med.
Tak som bølger
En rad hus ligger på tvers av den nedre halvdelen av lerretet, med stråtak bygget opp i tykke, avrundede rygger som nesten leses som en kystlinje av grønt og oker. Ett tak er tekket i rødt, noe som bryter stråtakets rytme og først trekker blikket. Hvitsmurte vegger ligger under, gjennomboret av små vinduer innrammet i blekblått og grønt.
Tre skorsteiner sender opp røyk i tette blågrønne spiraler, som krummer seg mot himmelen som en signatur. Van Gogh malte røyk på denne måten mer enn en gang i sine siste måneder, mindre som observert vær enn som et merke han likte å lage, en håndleddsløkke gjentatt tre ganger over taklinjen.
I forgrunnen går en mann i arbeiderblått langs stien forbi husene, med et redskap over den ene skulderen. Han er liten mot takene og knapt modellert, der for å gi stien en funksjon snarere enn å holde blikket. Gresset rundt føttene hans er bygget av korte, tørre strøk i gull, oliven og rust.
En himmel i kritt og rosa
Over taklinjen er himmelen ikke den blå man forventer av et maleri som heter «Solskinn.» Van Gogh la den i krittrosa og krem, feid i lange horisontale strøk, med en blekgull sol som sitter lavt nær horisonten til venstre. Effekten er nærmere første lys enn middag.
Den lave solen forklarer tittelen uten å rope det. Gløden fanges svakt opp i de øvre kantene av stråtaket og i et dryss av varm oker gjennom gresset, så hele den nedre halvdelen av lerretet ser ut til å fange lys kastet fra én lav, stille kilde.
Satt mot den rosa himmelen blir grønnfargene i takene og hagen uvanlig kjølige og dype, nesten blågrønne i de skyggelagte foldene av stråtaket. Van Gogh arbeidet med en smal, gjennomtenkt palett her: rosa, krem og gull over; grønt, oker og hvitt under; svært lite annet.
Penselens vekt
Hver takkant er først tegnet i mørkeblått eller nesten svart omriss, deretter fylt med korte, tette strøk av grønt og gulgrønt som følger stråtakets helling. Malingen sitter tykt nok til å fange virkelig skygge over overflaten, en tekstur man føler like mye som ser.
Himmelen, derimot, er bygget av lengre, løsere strøk, penselen dratt sidelengs slik at strøkene leses som bevegelige skyer eller dis snarere enn fast luft. Van Gogh varierte berøringen etter hva han malte, snarere enn å bruke én metode gjennomgående, tett og søkende på takene, åpen og rytmisk over hodet.
Ingenting i bildet er jevnet ut. Fargene sitter ved siden av hverandre, strøk mot strøk, så overflaten beholder en slags nervøs energi selv i en scene så rolig som denne. Det er samme hånd som malte hveteåkrene utenfor Auvers samme sommer, her anvendt på noe hjemlig og smått.
På en vegg, gjennom dagen
Hengt der morgen- eller kveldslys kan nå det, endrer bildet seg med rommet. Under varm lampe blir den rosa himmelen dypere og stråtaket gløder nesten ravfarget. I det flatere lyset midt på dagen kommer grønnfargene og blåfargene i takene frem, og bildet leses kjøligere, stillere.
Det belønner den typen titting som ikke skjer på én gang. De tre røyksøylene, det ene røde taket, den lille blå figuren på stien: ingen av dem annonserer seg fra andre siden av rommet, men hver holder seg ved et andre og tredje blikk, noe som er kjennetegnet på et bilde malt raskt av noen som hadde sluttet å kaste bort tid.
Originalen henger i dag i Barnes Foundation, blant samlingen Albert Barnes satte sammen hovedsakelig etter egen vurdering snarere enn mote. Der holder den selskap med andre sene van Gogher fra samme korte, produktive periode i Auvers.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Barnes Foundation samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.