Stråtekte hytter og hus: Historie, betydning og penselføring
Vincent van Gogh ankom Auvers-sur-Oise i begynnelsen av mai 1890, endelig løslatt fra asylet i Saint-Remy og plassert under uformell oppsyn av dr Paul Gachet. Han hadde knapt to måneder igjen å leve, og han malte som om han visste det, ofte fullførte han et lerret om dagen. Stråtak og hus tilhører den siste utbruddet, en av en liten gruppe landsbyutsikter han laget langs veiene over Oise, og det viser en maler som fortsatt er sulten på et motiv snarere enn en som er tom for ting å si.
En taklinje som minnet ham om hjemmet
Auvers hadde fortsatt rader med gamle stråtak på en tid da skifer og tegl erstattet dem nesten overalt ellers i Frankrike. Van Gogh hadde vokst opp blant lignende tak i Brabant og hadde tegnet dem besatt som ung kunstner i Nederland, så deres gjenopptreden her var ikke tilfeldig. Han skrev til broren Theo om landsbyens gamle hus mer enn en gang den sommeren, tydelig slått av hvor mye av hans egen fortid de inneholdt.
I dette lerretet er strået ikke en enkelt tekstur, men flere. Noen tak er en dyp, mosegrønn farge, andre skifter mot oker og gull der halmen har forvitret og fanget lyset annerledes. En rygg av mørke teglstein skjærer gjennom taklinjen midtveis langs raden, og lenger til høyre har et hus et tak av varm oransje tegl i stedet for strå, med vegger i en blek, krittaktig blå som skiller seg fra kalkingen rundt det.
En landsby sett fra en gressbakke
Bildet er bygget på en diagonal. En gresskledd skråning reiser seg fra den nederste kanten av lerretet og fører blikket opp og over til der husene ligger langs en vei, taklinjene deres trinnvis nedover skråningen som en løs trapp. Det er ingen enkelt døråpning eller figur som fester blikket; i stedet vandrer øyet langs hele rekken av bygninger før det hviler på huset med oransje tak til høyre, den ene varme tonen blant så mye grønt og blått.
En slank skorstein reiser seg fra et tak nær midten av raden og slipper ut en blek krøll av røyk som vrir seg opp i himmelen, det eneste tegnet på at noen er hjemme. Ved siden av huset med oransje tak lener et tre med en avrundet, mørkegrønn krone seg nær veggen, og flere hus og hekker fortsetter forbi det, avskåret av lerretets kant som om landsbyen bare fortsetter utenfor rammen.
Bak husene fortsetter landskapet å stige, en bar grønn åsside prikket med mørke busker og en gruppe trær langs kammen. Det er ingen himmel ved horisonten egentlig, bare mer ås, så husene ligger lunt i en fold av land snarere enn silhuettert mot åpen luft. Det gir hele scenen en litt innelukket, beskyttet følelse, en liten grend holdt i kurven av en skråning.
Himmel og gress i rastløse strøk
Den øvre tredjedelen av lerretet er der van Gogh lar penselen løpe fritt. Øverst til venstre blir det blå mørkt og opprørt, lagt ned i korte, buede strøk som ser ut til å koke snarere enn å stå stille, mens det øverst til høyre lysner og en tung hvit sky er bygget av tykke, vridde klatter med maling. Mellom de to føles himmelen virkelig urolig, vær fanget midt i en endring snarere enn en bakgrunn.
Forgrunnens gress svarer himmelen i sitt eget register. Lange, retningsbestemte strøk av gulgrønt, blågrønt og blekere krem løper nedover skråningen i bånd, noen nesten horisontale, noen skrått skrå, noe som gir inntrykk av gress som beveger seg i vind snarere enn en plen som ligger flatt. Små flekker av hvitt og blekblått er spredt gjennom det, og står for villblomster uten noen gang å oppløses til individuelle blomster.
Mot den bevegelsen er husene selv håndtert med mer tilbakeholdenhet. Veggene deres er bygget av flatere, jevnere strøk av hvitt, grått og blekblått, og strået er kjemmet i tette parallelle merker som følger hellingen på hvert tak. Kontrasten betyr noe: husene holder seg stille mens alt rundt dem, himmel og mark likt, fortsetter å røre seg.
Farge båret tvers over lerretet
Grønt dominerer, men van Gogh lar det aldri falle til én nyanse. Takene går fra nesten svart mose til gylden oker, åssiden bak skifter gjennom flere distinkte grønnfarger når den fanger eller mister lys, og forgrunnens gress legger til enda et register i gulgrønt og blågrønt. Blått gjør lignende arbeid, trer fra den dype, rastløse himmelen gjennom de bleke husveggene ned til de kjølige skyggene skåret inn i gresset.
Mot all den grønne og blå fargen bærer det ene oransje tegltaket og den varme gullfargen til det tørreste strået virkelig vekt. De er små i areal, men de er de eneste partiene med ekte varme i bildet, og de forankrer øyet hver gang det driver tilbake fra himmelen eller gresset.
Et maleri for et rom som forandrer seg
Hengt der morgen- eller ettermiddagslys kan nå det, skifter dette lerretet merkbart gjennom dagen. Under et lavt, varmt lys trer den okergule strået og det oransje taket frem, og bildet leses som en solfylt landsby; under flatere, kjøligere lys tar grønt og blått over, og samme scene føles nærmere den urolige himmelen i overkanten. Få malerier av denne størrelsen bærer så mye spennvidde.
Originalen, malt i 1890 og måler 72 x 59 centimeter, er holdt av Eremitasjemuseet. Den tilhører den håndfullen av Auvers-bilder som viser van Gogh fortsatt arbeidende utover, mot et motiv og et landskap, snarere enn innover. Uansett hva ellers de siste ukene inneholdt, er dette lerretet bevis på en maler som ser hardt på en vanlig rad med hus og finner, nok en gang, noe som er verdt hele hans oppmerksomhet.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Hermitage Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.