Sypresser med to figurer: historie, betydning og maleteknikk
I mai 1889 lot Vincent van Gogh seg innlegge ved asylet Saint-Paul-de-Mausole, i utkanten av Saint-Rémy-de-Provence. Innenfor dens murkledde hage, og på markene og stiene utenfor, var det én form som stadig trakk blikket hans tilbake: sypressen, mørk og opprett mot den provençalske himmelen.
Han hadde allerede malt sypresser den junien og følte at han ikke hadde fått dem riktig. I et brev til broren Theo kalte han treet «like vakkert i linje og proporsjon som en egyptisk obelisk», og satte seg fore å mestre det slik han en gang hadde mestret solsikken, til motivet tilhørte ham.
Sypresser med to figurer, malt i 1889, var et andre, mer bevisst forsøk på samme motiv. Der hans tidligere sypressmotiver var malt direkte etter naturen, forstås dette vanligvis som en omarbeidelse i atelieret, bygget opp fra en eksisterende studie snarere enn laget på stedet. Det holdes nå av Kröller-Müller Museum, et av de største oppbevaringsstedene for hans verk noe sted i verden.
Et andre forsøk på sypressen
Da han vendte tilbake til motivet, hadde Van Gogh tilbrakt måneder innenfor asylets murer, og malt den samme begrensede flekken med hage, hveteåker og åsside om og om igjen. Sypressen tilbød ham noe avdelingene ikke kunne: en form høy nok til å fylle et lerret fra kant til kant, og vill nok i omrisset til å absorbere den energien han hadde igjen å gi den.
Han ønsket at treet skulle bære samme vekt i hans arbeid som solsikken hadde. Den ambisjonen viser seg i hvor mye plass det er gitt her: trærne er ikke en bakgrunn for et landskap, men landskapets hele motiv, med alt annet, himmel, mark, figurer, ordnet rundt dem.
To vandrere under en grønn flamme
To sypresser klatrer over lerrets fulle høyde, målt til 73 ganger 92 centimeter, deres mørke, vridde masse står mot en himmel brutt opp i krusende bånd av hvitt og blek turkis. Van Gogh ga trærne ingen enkelt ren kontur; hvert av dem er bygget av korte strøk som presser oppover og sidelengs på én gang, så massen leses som noe som fortsatt beveger seg snarere enn løvverk fastlåst på stedet.
Ved foten av trærne, små mot deres skala, går to kvinner i bleke kjoler sammen, sett bakfra og allerede halvt slukt av underskogen. De ser ikke opp på sypressene eller på hverandre. Bildet hevder ingenting om hvem de er; det lar dem bare passere gjennom.
Til venstre løper et stykke gul hvete mot en lav gård og en linje av blå åser. Til høyre lukker gyldne kornbånd og en masse gul løvverk komposisjonen. Under føttene er et leie av røde, rosa og hvite blomster lagt ned i korte fargeklatter, som gir gjenklang av den samme rastløse rytmen som skyene over.
Maling håndtert som vær
Van Gogh arbeidet malingen raskt og vått, og dro penselen i korte buer som skifter retning strøk for strøk. Den samme krusende bevegelsen han brukte for skyene, dukker opp igjen i sypressnålene og i blomstene under føttene, så hele lerretet pulserer i én rytme snarere enn flere.
Grøntonen i trærne er ikke én enkelt farge. Den skifter gjennom nesten svart, oliven og en klar syrlig tone der en gren fanger lys, bygget opp i overlappende strøk snarere enn blandet jevnt på paletten. Mot den tettheten er himmelen håndtert løsere, i lengre feiende strøk av hvitt og blågrønt som leses som vind som beveger seg gjennom skyer.
Farge, mer enn linje, bærer bildets ladning. De kjølige blå og hvite i himmelen er satt mot de varme røde og gule i blomsterbedet og hveteåkeren, så øyet fortsetter å vandre mellom de to temperaturene i stedet for å feste seg ved noen av dem.
I et rom, mens lyset skifter
Hengt et sted som får dagslys, endrer maleriet seg gjennom dagen. Morgenlyset plukker ut de bleke kjolene til de to vandrerne og de hvite krusningene i himmelen; mot kvelden blir grøntoningene dypere og trærne leses nesten som én mørk silhuett mot en bleknet blå.
Sett fra tvers over et rom holder sypressene blikket først, høye nok til å dominere en vegg omtrent slik de ble malt for å dominere en mark. Først ved et nærmere blikk trer de to figurene og blomstene ved føttene deres frem, en langsommere oppdagelse som hindrer at bildet blir brukt opp i ett blikk.
Det passer på et sted der noen faktisk stopper opp: en gang som fanger skiftende lys, en studievegg rett imot et vindu, et soverom sett siste ting før mørket. Maleriet tilbyr seg ikke alt på én gang. Det ber om å bli sett på igjen neste gang lyset er annerledes.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kröller-Müller Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.